Etter Kim Chapiron og Ladj Ly er turen kommet til et annet medlem av Kourtrajmé-kollektivet: Saïd Belktibia. Roqya er hans første spillefilm, på grensen mellom thriller og actionfilm, med Golshifteh Farahani i hovedrollen. Hun spiller Nour, en ung kvinne som lever av å smugle eksotiske dyr som hun selger til healere.
Filmen gjør narr av fremveksten av marabouter 2.0, som er klare til å reklamere for kreftene sine på sosiale medier, mens denne reklamen tidligere begrenset seg til å dele ut brosjyrer som var mer lattervekkende enn noe annet utenfor metrostasjonen Barbès, og som hardnakket hevdet at de kunne bringe kona di tilbake og få deg til å vinne i Lotto.
Nour innrømmer det selv når hun utvikler Baraka, en Doctolib-lignende app for å finne en marabout, sjaman eller healer i stedet for en tannlege eller fastlege: "It's all business". Helt frem til en scene på en klinikk i forstedene der det utføres eksorsismer som bare det, dag og natt; en veritabel uberisering av maraboutvirksomhet.
Når en konsultasjon går galt, blir hun beskyldt for hekseri og blir offer for godtroende mennesker. Dette er starten på en heksejakt ledet av lokalbefolkningen og understøttet av den muskuløse iscenesettelsen som er typisk for Kourtrajmé-produksjoner, med sakte film, fartsfylte forfølgelser, brennende leiligheter og vold som er designet for å sjokkere. Men til tross for dette tilsynelatende halsbrekkende tempoet faller filmen raskt til jorden, og den grusomme mangelen på ekte følelser hos karakterene gjør det umulig å føle sympati for dem.
Verken denne moren på leting etter sønnen sin, denne voldelige eksen(Jérémy Ferrari, i sin første filmrolle) som burde få oss til å reagere, eller denne aldrende faren(Denis Lavant) som med kropp og sjel vier seg til sønnens mentale helse, klarer å vekke noe i oss. Roqya er en distansert film som det ikke kommer noen ekte følelser ut av, til tross for gråten (mange) og tårene (også) - ikke engang overfor smuglerdyrene som ofres.
Feilen ligger i filmens tilfeldige regi av skuespillerne og mangelen på klare synspunkter på viktige temaer som er mer aktuelle enn noensinne: det rådende og alminnelige kvin nehatet (for en film om en heks, en viktig skikkelse i feminismens historie, er det dråpen som får begeret til å renne over), samt den raske og ustoppelige eksplosjonen av sosiale nettverkssider som svar på alle nyheter. For en film om et så esoterisk tema foretrekker vi Salem av Jean-Baptiste Marlin, som går på kino nesten samtidig.
