Cathy de Monchaux på Palais de Tokyo: Den retrospektive utstillingen man må få med seg i Paris

Palais de Tokyo i Paris presenterer det første retrospektivet i Frankrike for den britiske kunstneren Cathy de Monchaux, tittelen «Studio, Wounds and Battles. Desire is the Reiteration of Hope», fra 3. april til 13. september 2026. Utstillingen samler nær femti verk og går tilbake til førti år med skapelse, mellom kropp, materialer og intime fortellinger.

I Paris viet Palais de Tokyo en retrospektiv utstilling til Cathy de Monchaux, med tittelen Studio, sår og kamper. Ønske er håpets gjentakelse, fra 3. april til 13. september 2026. Den første store utstillingen i Frankrike dedikert til den britiske kunstneren samler nærmere femti verk laget mellom 1984 og i dag. Skulpturer, installasjoner, tekniske tegninger og arkiver tegner en ferd rundt kroppen, dens metamorfoser, spenninger og sår. Hele verket gir et univers gjennomsyret av begjær, hukommelse, innestengning og maktforhold.

Designet som en sensorisk reise, hviler utstillingen på en delt opplevelse av rommet, hvor verkene sprer seg ut på vegger, gulv og i luften. Volumene snakker med hverandre uten rangorden, i en scenografi som bryter ned tradisjonelle rammer og symbolske referanser. Gjennom denne bevisst ustabile oppbyggingen utfordrer kunstneren normer for framstilling, kjønns-koder og den vertikale kraften som forbindes med autoritet. Palais de Tokyo inviterer her til en fordypning i et visuelt og mentalt landskap, hvor materialet blir språk og former utgjør en plattform for kritisk og poetisk fantasi.

Materialer, symboler og fragmenter: en organisk og fragmentert verden

I et kontinuerlig spill mellom størrelsesforhold, svinger verkene mellom det uendelig lille og det spektakulære. Kaldt metall, slitt fløyel, stropper, bly, marmor, nagler: materialene som brukes, kommuniserer med dyre- og planteformer eller anatomiske motiver. En taktil og ambivalent estetikk, som krysser romantikk, science fiction og en viss Victorian-gotisk fantasiverden.

De utstilte elementene veksler mellom å fremstå som relikvier eller som fetse, og skaper en lagvis tolkning. Noen av verkene er bare for øyet, mens andre inviterer til å bruke fantasien og rekonstruere bruddstykker av historier. Her kan man se enhjørninger, organer, hybride silhuetter, samt former for motstand og overlevelse. Disse objektene er komplekse, verken dekorative eller bare fortellende, men er laget for å skape en spenning mellom tiltrekning og ubehag.

Et verk som har vart i flere tiår, mellom arkiver, fortellinger og mytologier

Flere av verkene på utstillingen kommer fra arkiver av tapte kunstverk, mens noen vises for første gang. Den eldste installasjonen av Cathy de Monchaux, laget mens hun fortsatt var student, forblir en kilde til inspirasjon i hennes kunstneriske arbeid. Den tar form som et enhjørningskjelett, et uttrykk for et barndomstraume knyttet til et fall på hest. Dette grunnleggende verket vender tilbake gang på gang i hennes visuelle fantasiverden.

Banen viser også forfatterarbeidet til kunstneren, gjennom titlene på verkene hennes, som bærer med seg både historier og underforståtte betydninger. Once upon a Fuck, once upon a Lifetime, once upon a Duchamp eller Never forget the power of the tears er eksempler på denne tekstlige dimensjonen som følger med de skulpturelle formene. Hele utstillingen presenterer et selvstendig visuelt språk, uten å ty til først og fremst spektakulære effekter, men heller ved å aktivere dype symbolske lag.

En kunstnerisk tilnærming utenfor de mediedrevne trender

Siden 1980-tallet har Cathy de Monchaux vært aktiv innen kunstverdenen og ble nominert til Turner-prisen i 1998. Hennes verk er preget av en personlig tilnærming, som står i kontrast til de dominerende visuelle kodene blant Young British Artists, en kunstretning hun likevel har historisk tilknytning til. Hun har stilt ut på steder som Whitechapel Gallery, Hirshhorn Museum og Centre Pompidou, blant annet i utstillingen Feminint – maskulint, kjønn i kunsten i 1996.

Hennes verk er inkludert i flere offentlige samlinger internasjonalt, blant annet Tate Gallery, National Museum of Women in the Arts, og FRAC Occitanie Montpellier. I 2007 fikk hun i oppdrag å lage et verk for Newnham College i Cambridge, inspirert av Virginia Woolf’s foredrag som la grunnlaget for Et eget rom. Dette oppdraget er et tydelig eksempel på hennes utforskning av lavrelieff og kvinne- og kjønnshistorie i offentligheten og den intellektuelle sfæren.

Et unikt tilbud å utforske i en annerledes ramme

Utstillingen åpner opp for utforskning for alle som er interesserte i samtidskunst, kroppshistorier og kunstneriske uttrykk utenfor de etablerte normene. Uten å være knyttet til én bestemt tilnærming, inviterer den til ulike perspektiver — enten følsomme, analytiske eller oppslukende — i et rom som er skapt for å romme mangfoldet av betraktninger.

Med en reise som både er fragmentert og flytende, inviterer Palais de Tokyo til en opplevelse der hver enkelt kan tolke verkene på sin egen måte. Mellom formelle spenninger og underliggende historier åpner verkene til Cathy de Monchaux opp for mange ulike tolkninger, som man kan utforske i sitt eget tempo — som mange mulige stier i et indre landskap.

Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.