Dia de Muertos, også kjent som De dødes dag, er en av Mexicos mest symbolske feiringer. Feiringen, som er en blanding av meksikanske urfolkstradisjoner og katolsk tro, finner vanligvis sted 1. og 2. november hvert år, og feires over hele Mexico, men også i enkelte lokalsamfunn av meksikansk opprinnelse rundt om i verden, særlig i USA.
Dia de Muertos, som i dag står på UNESCOs verdensarvliste, stammer fra førkolumbiansk tid, lenge før de spanske conquistadorene kom til landet. Urbefolkningen, særlig aztekerne og toltekerne, praktiserte ritualer for å hedre sine forfedre og de døde.
Disse feiringene fant sted i august, samtidig med slutten på jordbrukssyklusen for mais, squash, erter og bønner, men spanjolene endret senere datoen slik at den falt sammen med allehelgensdag og den katolske dødsfesten. En måte å innlemme denne urfolkstradisjonen i den katolske religiøse kalenderen på, et klassisk eksempel på kulturell synkretisme og en måte for det meksikanske folket å opprettholde sine urfolksritualer og trosforestillinger på ved å late som om de respekterte kristne tradisjoner.
Ifølge historikerne er det imidlertid vanskelig å fastslå sammenhengen mellom disse førspanske tradisjonene og dagens versjon av Dia de Muertos, som ble popularisert fra 1920-tallet av de nasjonalistiske regjeringene som oppsto etter revolusjonen i 1910, og som forsøkte å etablere og fremme en enhetlig nasjonal folkekultur.
Med utgangspunkt i troen på at avdødes sjeler vender tilbake til jorden for å besøke sine kjære, feires Dia de Muertos i flere etapper for å feire livet og minnet om de som har gått bort. Festivalen foregår faktisk over to dager: 1. november, kjent som Miccaihuitontli, Dia de los Inocentes eller Dia de los Angelitos, er viet til å hedre barn som har dødd. 2. november, kjent som Hueymiccalhuitl, er viet voksne som har dødd.
For å hedre de døde og minne dem om at de er elsket og ikke glemt, lager familiene altere i flere nivåer i hjemmene sine, såkalte ofrendas, dekorert med cempasúchil-blomster, lys, krusifikser, røkelse og kopal, som symboliserer overgangen fra liv til død, mat, personlige gjenstander og fotografier av den avdøde. Det finnes også spesielle brød som kalles pan de muerto, søtsaker, drikke og tradisjonelle gjenstander som calaveras - hodeskaller laget av sukker, sjokolade eller plast - og papel picado - papirklipp fra meksikansk kunsthåndverk.
Kirkegårdene står også sentralt i feiringen av Dia de Muertos. Familier besøker gravene til sine kjære for å rengjøre, pynte og ofre, kaste blomsterblader på bakken og tenne lys for å lede sjelene til gravene. Ringblomsten, en lysende oransje blomst, er en av de viktigste blomstene på Dia de Muertos, ettersom den regnes som de dødes blomst, som angivelig skal lede de avdødes sjeler til familiene sine.
I byer og landsbyer er gater og torg fargerikt dekorert med festkledde calacas (skjeletter) og catrinas (elegante skjelettdamer). Folk sminker seg slik at de selv ser ut som skjeletter, og kostymene er ofte prydet med blomster og korslagte bein. Det er også vanlig med parader og opptog i mange meksikanske byer, der deltakerne bærer eksentriske kostymer og danser til rytmen av tradisjonell musikk.
Selv om Dia de Muertos er en glad og fargerik feiring, er det viktig å være klar over at tro og tradisjoner kan variere fra region til region i Mexico, og til og med innad i familier. Noen foretrekker en mer religiøs tilnærming, mens andre fokuserer mer på den kulturelle og festlige dimensjonen ved feiringen.
