Et kraftig comeback etter ni år utenfor Europa! Ni år der fansen til System of a Down aldri mistet håpet om å se sitt favorittband live i Frankrike. Det ble til slutt ved Stade de France, like ved Paris, at Serj Tankian, Daron Malakian, Shavo Odadjian og John Dolmayan har besluttet å slå seg ned som en del av sin nye europaturné. Dette er en første gang for denne referansen innen alternativ metal som hittil aldri hadde spilt på dette legendariske stadionet i Seine-Saint-Denis.
Dette torsdag 2. juli 2026, for det første av to Paris-konserter med det amerikanske bandet i Île-de-France-området, sto publikum dermed klare til å gå i gang. Siden 2001 og den globale suksessen til det andre albumet, Toxicity, har fansen vokst opp og blitt eldre. Men begeistringen og spenningen ved å få dette ikoniske alternativemetalbandet tilbake live i Paris er tydelig merkbar. T-skjortene med SOAD-logoen er for øvrig tallrike blant publikummet i tribunen og i moshen denne torsdagskvelden.
Men før man headbanger og pogoter til System of a Down, fikk publikum på Stade de France to forspill som var ganske så bemerkelsesverdige, kan man si, med først Acid Bath. Ganske ukjent for de yngre, har Acid Bath nylig gjenforent seg etter at dette amerikanske sludge-bandet la opp i 1997, etter at bassist Audie Pitre døde i en bilulykke. I år er de tilbake i rampelyset, særlig på Hellfest, men også som åpnere for SOAD.
Det var ikke lett å åpne kvelden, men det femmannsbandet fra Louisiana gjorde det svært bra. Etter en introduksjon om den ikoniske "Black Sabbath" fra Black Sabbath, startet Acid Bath fem av sine gamle låter, inkludert de høyt verdsatte "Tranquilized" og "Bleed Me an Ocean". Vokalisten Dax Riggs's særegne stemme gir oss en rystende følelse, mens lyden som blander doom metal, blues og gotisk rock raskt betrer oss. Det er sikkert at dette amerikanske bandet virkelig har fortjent å gjenforenes og komme tilbake på scenen 27 år etter oppløsningen.
En annen stil, et annet band med Queens of the Stone Age. Det amerikanske ensemblet ledet av den karismatiske Josh Homme inntar scenen på Stade de France klokken 19:30 for en time med knivskarp, feilfri opptreden, rytmisk drevet av noen av deres største hits. "Little Sister", "Go With the Flow", "Sick, Sick, Sick", men også "No One Knows", sunget i kor av store deler av publikum, eller "Run, Pig, Run" som bandet ikke hadde spilt live siden 2008... Dette rørte de første circle pits i kvelden, og QOTSA har utvilsomt begeistret både øyne og ører blant Stade de France-publikumet, og oss også!
Vi står nå bare noen få minutter unna starten på System of a Down-konserten, og publikum hever stemningen med heiarop. I moshpiten klatrer en fan kledd som "Where's Charlie?" opp på skuldrene til vennen sin og slipper løs en gigantisk clapping. Noen armenske flagg – som en referanse til bandmedlemmenes opprinnelse – flagrer også i vinden. Klokken 21:10 slås lyset av, og det amerikanske bandet stormer ut på scenen til et tordnende bifall.
Det er med tittelen "X", hentet fra albumet "Toxicity", SOAD velger å åpne showet med. Keps på hodet og solbriller solidt festet på nesen, Daron Malakian slipper raskt ut et katarsisk rop. Det blir raskt tydelig at den flerdobbelte musikeren og armensk-amerikanske vokalisten er i særdeles god form, sammen med sine medkonsertkamerater Serj Tankian, Shavo Odadjian og John Dolmayan. SOAD tar ikke en pause og følger opp med den trommetunge "Prison Song" som utløser en rekke pogos i moshpiten. Så følger de superkrefte "Violent Pornography" og "Mr. Jack", hvor Serj Tankian står bak keyboardet før han tar gitaren i hånden.
Alle i svart, unntatt Shavo Odadjian som denne kvelden gliser bredt i gule knestrømper, virker SOAD-strømmen og scenen ha savnet Paris like lenge som de har ventet. Flere ganger skimter man Serj Tankian gi et lite smil. Fansen er i ekstase allerede fra det første riftet, og i salen bobler stemningen. I mosh-piten flyr sko og t-skjorter over hodene til dem som står nede. I de lavere tribunene står publikum fortsatt oppreist. Beine, føttene og hodene svinger i vill fart, i takt med gitarrriffene og trommene.
Stemningen stiger enda et hakk med "I-E-A-I-A-I-O". Publikum er i kok og vibrerer i takt med slagere med stil fra Serj Tankian. Deretter følger låten "Soldier Side - Intro". "Welcome to the soldier side, where there's no one here but me. People all grow up to die, there is no one here but me", synger Daron Malakian. Duoen fortsetter med et tungt tak til den kjente "B.Y.O.B." og dets aggressive riff. Publikum hopper og roper, mens setninger blir projisert på fire meget tynne og lange mobile skjermer som henger over scenen. "No Coverage, no Shelter, no Future", kan man lese der.
For resten av konserten fortsetter trykket å være like høyt, og låtene følger hverandre med samme driv og samme entusiasme: "Soil", "Deer Dance", "Radio/Video" eller "Bubbles" med sine komplekse rytmer, den ikoniske "Hypnotize" og den uimotståelige "Needles".
Serj Tankian er ikke typen som hopper rundt eller løper hit og dit på scenen. Nei. Ganske tilbaketrukket, SOADs frontfigur foretrekker då og da å lukke øynene og slå takten med venstre arm. Det som er hans styrke, er stemmen hans. Denne torsdagskvelden byr artisten på en imponerende demonstrasjon av sangferdighetene. Det er ingenting å trekke på. På sin side legger Shavo Odadjian på til grimasser og små skridt, mens Daron Malakian virker ustoppelig og leverer en utrolig opptreden. Riktignok er de to ekte scenedyr og gjør et særegent par, og energien deres er utrolig smittsom. I publikum dannes flere circle pits samtidig mens en tilskuer drar fram en røykpatron til stor overraskelse for alle.
Kvelden tipper enda mer over i eufori når de første tonene fra det globale hiten Chop Suey! løfter seg, fulgt av Lonely Day. Ikke overraskende blinker mange mobiltelefoner i hallen i Île-de-France under dette nummeret, som ikke er like intens som de foregående, men likevel like tilfredsstillende.
Kroppene virker trøtte, men kvelden er ikke over ennå. Publikummet jublar over "Lost in Hollywood", og armene som heves svinger fra høyre til venstre. Bandet tar seg et åndehull, nyter øyeblikket og beundrer folkelivet i Frankrikes største stadion. Fansen kledd som "Hvor er Charlie?" returnerer på skuldrene til kompisen sin. Shavo Odadjian legger merke til det og later som om han tar et foto. System of a Down blir hyllet i lang tid. Bandet virker nesten å ikke tro sine egne øyne.
System of a Down, som alltid har frontet pacifisme og tatt avstand fra krig, bruker også denne kvelden til å vie en sang til befolkningen i Gaza, til demonstrantene i Iran og til Libanon. Bandet bestemmer seg deretter for å fortsette med "Aerials", en av låtene fansen har håpet å få høre på denne turnéen. På den store, sentrale skjermen vises bilder av trapetskunstnere i full sving.
Daron Malakian og Serj Tankian byr på et ganske vakkert øyeblikk på låta "Roulette". Den andre går til og med så langt som å kysse hodet til den første, foran et rørt publikum. For til tross for alle årene som har gått, virker System of a Down mer sammensveiset enn noensinne. Denne torsdagskvelden viste bandet tydelig sin gode stemning og glede over å være tilbake og spille i Europa.
Men det er ikke over nå. SOAD har fortsatt krefter å by på, og publikum føler det også. Beviset kommer med hitten "Toxicity" som i år feirer 25 år og ga navn til bandets mest kjente album. Ikke overraskende blir telefonene løftet i været, og fansen koker i pitten! I denne euforien lar bandet publikums informere fóret: trommeslagerens datter blir tatt opp på scenen for å feire bursdagen sin. Ikke nøl, publikum synger i kor et "Happy Birthday".
Tilbake til musikken, og det er med "Sugar" at System of a Down velger å avslutte settet på vakker vis, på omtrent 1 time og 45 minutter. Vi hadde gjerne hørt litt mer etter så mange års pause. Men tydelig fornøyde tar de fire SOAD-medlemmene hverandre i armene før de hilser publikum og kaster trommestikker og plektrer ut i publikumsfeltet.
Mens Stade de France i de siste ukene har vært vertskap for storslåtte scenografier, som den med David Guetta, har System of a Down valgt å satse på enkelhet. Ingen monumentale scenografier for denne turneen, ei heller pyrotekniske effekter, men kun en gigantisk skjerm i bakgrunnen og lights som er ekstremt gjennomtenkte. Egentlig trenger ikke System of a Down artificer for å skinne. Deres låter, tidløse riff og de kraftfulle stemmene til Serj Tankian og Daron Malakian er nok til å få oss til å sveve og reise tilbake i tid. For ja, System of a Down har lykkes med sitt mål: å få oss til å gå tilbake i tid og gjenoppleve ungdommen vår. Denne epoken, preget av likegyldighet, og som vi hadde glede av å finne igjen denne torsdagskvelden, takket være musikkens kraft alene!
Plass
Stade de France
stade de france
93200 Saint Denis
Ruteplanlegger
