Wuthering Heights: filmatisering av Emerald Fennell med Margot Robbie og Jacob Elordi i hovedrollene, på kino i 2026.

Regissert og skrevet av Emerald Fennell, denne romantiske dramafilmen med Margot Robbie, Jacob Elordi og Hong Chau, har norsk kinopremiere 11. februar 2026. Basert på romanen Høyfjellshøsten av Emily Brontë, distribueres filmen av Warner Bros. Pictures og gir en ny tolking i en gotisk og lidenskapelig atmosfære.

Historien forteller om det plagede forholdet mellom Cathy Earnshaw og Heathcliff. Deres bånd forvandles til en rekke følelsesmessige spenninger, formet av familiære og sosiale hindringer. Utviklingen av historien deres fremhever innvirkningen denne lidenskapen har på omgivelsene deres.

Handlingen utforsker de destruktive følelsene som forener de to karakterene. Deres tilknytning til hverandre fører til en spiral preget av brudd, gjenforeninger og varige effekter på flere generasjoner.

Fremvisningen av "Stormfulle høyder"

Warner Bros. Pictures beskriver filmen som en ambisiøs nyfortolkning av romanen. Prosjektet er produsert av Emerald Fennell, Josey McNamara og Margot Robbie. Tom Ackerley og Sara Desmond er utøvende produsenter. Filmen har med seg regissørens faste samarbeidspartnere, blant annet Linus Sandgren som fotograf, Suzie Davies som produksjonsdesigner, Victoria Boydell som redaktør og Jacqueline Durran som kostymedesigner. Den originale musikken inkluderer sanger komponert av Charli XCX.

• Les også
• De beste kinoene i Paris

Denne versjonen fremhever naturlige omgivelser og en dramatisk atmosfære. Temaene handler om forhindret kjærlighet, emosjonell vold og karakterenes vanskeligheter med å unnslippe skjebnen. Filmen er rettet mot et publikum som tiltrekkes av klassiske historier tilpasset med en moderne tilnærming.

Vår vurdering av "Høylandet" :

Med Høylandet vender Emerald Fennell» seg rett på mot en av de mest brennhete monumentene i britisk litteratur – ikke for å lage en høytidelig tilpasning, men for å hente ut en opplevelse som først og fremst er sensorisk, kroppslig og rå.

Allerede i de første bildene setter filmen tonen: myrene blir til en arena for begjær og drifter, kroppene kaster seg ut i utukt, og regien legger mer vekt på å få seeren til å føle enn på å fortelle. Åpningssekvensen med hengte mennesker fungerer som et estetisk manifest: her er ikke overdrivelse en side-vei, men selve grunnprinsippet.

Dette tilnærmingen, som er skikkelig delt, gjennomsyrer hele filmen. Fennell prioriterer intens følelsesmessig opplevelse og overflatiskhet foran dramatisk presisjon eller sosial kompleksitet i Emily Brontës roman. Lidenskapen mellom Cathy og Heathcliff skildres som en giftig besettelse, drevet av feilplassert ego, hevn og råtøft begjær, noe som kan svekke den tragiske og politiske sjelen i historien. Filmen har aldri som mål å analysere, den banker ut budskapet – den overøser bilder og lyd i en kraftfull, sanselig storm.

På det visuelle planet imponerer Høylandet likevel fryktløst. Den fantastiske fotografie av Linus Sandgren fremhever det ville landskapet, det detaljerte kostyme- og scenematerialet, alt badet i en nesten malerisk belysning. Hvert bilde føles som et ikon, noen ganger til grensen av illustrasjon, alltid vakkert. Lydsporet, kraftfullt og gjennomgripende, omslutter filmen med en urovekkende atmosfære og forsterker inntrykket av en sensorisk, nesten hypnotisk reise i stedet for en tradisjonell fortelling.

Denne estetiske ekstravagansen er både filmens styrke og svakhet. Selv om man ikke kan benekte dragningen av denne overdådige scenografien, forsvinner mye av magien etter endt visning. Følelsen er umiddelbar, nesten fysisk, men den varer ikke like lenge. Den moralske mørkeheten, den sosiale brutaliteten og den generasjonsvise grusomheten som gjør romanen så kraftfull, er her nedtonet, overskygget av en erotisk melodramatisering som fokuserer på bilder fremfor dybden i budskapet.

Høylandet henvender seg derfor først og fremst til et publikum som er tiltrukket av overdådige verk, pop-omtolkninger og filmer som omfavner det too much som en kunstnerisk holdning. Seere som søker en oppslukende opplevelse, støttet av musikk, fotografi og ulike, bevisst moderne bilder, vil få en hypnotisk film, tidvis fascinerende, aldri kjedelig. De som satte pris på Fennells provoserende stil i tidligere filmer, vil gjenkjenne en tydelig forfatterstemme her.

Derimot kan de som verdsetter romanens litterære kompleksitet, dens sosiale kritikk og moralske kraft, føle seg lurt eller avskåret. Filmen prøver ikke å snakke med teksten – den beveger seg gjennom den, gjør den om, og noen ganger tommer den for innhold. Den noe utstrakte slutten forsterker dette inntrykket av et kunstverk som gir etter for sin egen vertigo, uten alltid å vite hvordan den skal finne veien ut.

En dyp splittende film, Høylandet er i mindre grad en adaption og mer en radikal gjenopptakelse. Valget av estetikk er blendende, men kan også virke forstyrrende; ofte frustrerende, fordi dybden i fortellingen blir nedprioritert. Fennell har et tydelig blikk for ekstreme, sanselige opplevelser. Dette er dristig filmmakerkunst, men ikke jevnt i kvalitet – og vil dele tilhørere: de som lar seg rive med av stormen av følelser, og de som vil savne Brontës' mørke dybde og tragedie i dette visuelle verset.