Når vi går inn i rettssalen i L’Affaire Marie-Claire, kjenner vi kanskje til hvilken plass Bobigny-rettssaken har i historien. Snart gir ikke dette forspranget oss lenger noen trygghet. Lauriane Escaffre og Yvo Muller tar oss tilbake til 1972, da ingenting ennå var avgjort. Marie-Claire Chevalier er tiltalt for å ha tatt abort. Moren hennes og kvinnene som hjalp henne, må også stå til ansvar for handlingene sine. Advokaten deres, Gisèle Halimi, risikerer å utfordre selve loven.
Regien tar oss fra rettssalen til forberedelsene av forsvaret. Vi forstår gradvis hva hver beslutning står på spill. For Gisèle Halimi kan saken bidra til å endre loven. For Michèle Chevalier handler det først og fremst om å beskytte datteren sin. Filmen lar disse to hensynene eksistere side om side og gir dermed advokatens strategi en svært konkret tyngde. Spenningen øker etter hvert som vi forstår hva disse kvinnene risikerer, også i øyeblikkene når de venter på å få ordet.
Charlotte Gainsbourg gir Gisèle Halimi den besluttsomheten hun trenger for å holde fast ved dette veddemålet. Cécile de France gjorde særlig sterkt inntrykk på oss. Hun får oss til å kjenne på hva det koster en mor å se datterens historie bli en offentlig sak. Saül Benchetrit og de andre skuespillerne gir fortellingen sin kollektive kraft. Gjennom dem får vi et innblikk i alt denne tiden krevde av kvinner som bare prøvde å hjelpe hverandre.
Filmen tar seg noen friheter med det historiske hendelsesforløpet. For oss svekket ikke dette fortellingens kraft. Det vi sitter igjen med, er kvinnenes usikkerhet og motet de trenger for å snakke foran dem som dømmer dem. Regien er såpass kontrollert at vi kjenner på denne ventetiden, selv når vi vet hvordan historien fortsetter.
Vi synes L’Affaire Marie-Claire er enestående i måten den gir kampen tilbake til kvinnene som opplevde den. Dette er en film man bør se, både på grunn av skuespillerprestasjonene og fordi den får oss til å kjenne på hvordan en tid det er lett å tro ligger langt tilbake, faktisk var. Bobigny-rettssaken hører hjemme i historiebøkene. Denne filmen vekker også lysten til å minnes kvinnene som måtte gå gjennom dørene til rettssalen.
Denne strategien gjør rettssaken til en politisk og mediearena. Dens gjennomslag bidrar til utviklingen av den offentlige debatten om frivillig abort, før Veil-loven ble vedtatt i 1975.
Charlotte Gainsbourg spiller Gisèle Halimi. Cécile de France tolker Michèle Chevalier, Marie-Claires mor, mens Saül Benchetrit portretterer tenåringen. Grégory Gadebois spiller Claude Faux.
Rollestaben inkluderer også Sarah Suco i rollen som Lucette Duboucheix, Florence Loiret Caille i rollen som Micheline Bambuck, og Xavier Robic som anklageren. Lauriane Escaffre og Émilie Gavois-Kahn opptrer også i rollebesetningen.
Visningen i en særvisning på Cannes-festivalen 2026 er filmen senere blitt utvalgt i offisiell konkurranse, som førpremiere, på Angoulême-franskspråklige filmfestival. Den følger i tradisjonen av juridisk film, ved å vise hvordan en individuell sak blir en kamp mot lovverket som gjaldt på den tiden.
For å gå litt dypere inn i saken, se månedens kinoutgivelser i november, filmene du bør få med deg nå og vårt utvalg av årets historiske filmer.
Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.
