Utstillingen Paris à l'arraché åpner dørene ved musee Carnavalet, i 3. arrondissement i Paris, fra 14. oktober 2026 til 14. februar 2027. Den markerer hundreåret for Jacques Villeglé (1926-2022), kunstneren som rev ut revne plakater fra veggene i hovedstaden for å henge dem opp på museet. Vi har blitt kjent med ham, og her er alt du trenger å vite.
Aragon pleide å si at hvis man river ut hjertet hans, ville Paris åpenbare seg. Hos Villeglé er det murene som rivs ut, og det er nettopp Paris som synes under dem. Reisen følger som en film tatt opp med et subjektivt kamera: vi går i kunstnerens tempo, bydel for bydel, gjennom seks tiår med byens forandringer.
Morris-kolonnene i etterkrigstidens Paris fram til dagens klistremerker – vi møter filmplakater revet i stykker, politiske slagord i fillete biter, arkiver som aldri har blitt vist, og ikke minst en gammel plakat som lyder «Forbudt å henge opp». Et glimt som får smilet fram, sett i lys av temaet.
Født i Quimper i 1926, flyttet Jacques Mahé de La Villeglé til Paris i 1950. I nesten sytti år gjorde han hovedstaden til sitt atelier under åpen himmel. Der gjennomførte han omtrent 4 500 avtrykk, og samlet det han kalte «veggenes hud».
Metoden hans er enkel og særegen. Han finner en palissade dekket av plakater som er lag på lag, revet opp av anonymt passerende folk eller slitt av regnet, for så å løsne dem og lime dem på lerret. Hvert verk får som tittel gatenavnet og datoen for innhentingen. De egentlige opphavsfolkene, ifølge ham, er passerende: han samler derfor arbeidene sine under betegnelsen Lacéré anonym.
Hans datter, Valérie Villeglé, minner om at han i mange år arbeidet for prefekturet og senere for byrådet i Paris. Et yrke som førte ham ut i gatene hver eneste dag. Hun påpeker også at denne utstillingen er første gang arkivene fra Villeglés stiftelsesfond blir tilgjengeliggjort: notatbøker, forskningsnotater, utgitte dokumenter. Vi kommer like mye inn i verkstedet som ut i gaten. Flere lån kompletterer helheten, blant dem et flott lerret lånt fra Mucem i Marseille, hentet fra rue de la Fontaine-au-Roi den 1. mai.
Etterkrigstidens grå Paris starter turen. Fasadene er fortsatt ikke oppussa, og på disse mørke murene eksploderer plakatene i farger. Byen framstår da som et unntak i Europa: mens radioen tar over andre steder, holder Paris fast ved det klistrede papiret som dekker rominndelingene siden 1700-tallet.
Vi følger deretter kunstnerens vandringer i hans foretrukne bydeler: Montparnasse, hvor han hentet sin første plakat sammen med vennen Raymond Hains i 1949, like ved La Coupole, deretter la Porte Maillot, Saint-Germain-des-Prés, Le Marais og Les Halles. Maleriene står i dialog med fotografier av Brassaï, Robert Doisneau eller Sabine Weiss, filmklipp og lydarkiver.
Midtveis blir pausen velkommen og lar oss fordype oss i musikken til Pierre Henry. Rundt Villeglé står hans medreisende fra fortid og nåtid samlet, noe som gir hele utstillingen et virkelig fortellende preg.
Dette er en av de mest fascinerende innslagene. Valg, Alger-krigen, folkeavstemninger i Den femte republikk: veggene fungerer som en avis, og Villeglé river ut sider. Han påstår seg fri for enhver ideologi, men avtrykkene hans utgjør en kronikk over landets politiske rystelser.
Visste du det? I mai 1968 samlet BnF inn plakater samtidig som Villeglé. Man måtte skynde seg og komme tidlig om morgenen, før rydde- og rengjøringslagene. Kunstneren selv innrømmer at han bare kom i tide et knapt dusin ganger. Blant dem finner vi La Chienlit, det er ham, hentet fra rue des Francs-Bourgeois i juni 1968.
På 1970-tallet ble bygg- og anleggsområdene rundt Beaubourg og Halles kledd i gjerder. Villeglé stod midt i de folkelige opprørene som ble avbildet på disse enorme flatene. Deretter skjer byen en forandring: paneler bak glass, fjerningsteam, en politikk for renhold. Paris blir ren, og det talende murverket og dem som fikk det til å snakke, tar slutt. Kunstneren drar da ut for å samle materiale i forstedene og i provinsen.
For å plassere kunstneren i riktig kontekst går vi tilbake til 1960. Det året signerte han erklæringen som la grunnlaget for Nye Realisme sammen med Yves Klein, Arman og Raymond Hains, under ledelse av kritikeren Pierre Restany. Sammen med Hains og François Dufrêne dannet han kjernen i «affichistene», de kunstnerne som gjorde rivet papir til sitt materiale.
Deres tilnærming forlater arven etter de 1800-talls flanerende forfatterne, surrealistene og Brassaï, som allerede fotograferte graffiti gravert i steinen. Den siste delen minner også om disse kunstnerne og tenkerne fra 1950- og 1960-tallet som så på byen som en lekeplass, og åpner deretter mot gatekunst. Street ART(s)-stolen ved École normale supérieure, viet studiet av disse praksisene, er for øvrig en del av det vitenskapelige komiteen.
Er han like vel en pioner innen street art? Han selv lo av det. Han sa han gjorde det helt motsatte: gatekunstnere tilfører noe til gata, mens han brukte livet sitt på å fjerne det. Men siden de jobbet ute, kom de godt overens. Han samarbeider dermed med duoen Lek & Sowat, som i 2013 inviterer ham til Palais de Tokyo for å sette det siste preget på en krittbasert forestilling.
Hvis plakaten har lagt seg i stillhet, har klistremerket tatt over. Det er svært framtrådende allerede tidlig på 2000-tallet, og mot slutten av omvisningen står det ved siden av Miss.Tics sjablonger. Gatene har fortsatt å snakke.
Museet ønsker velkommen tirsdag til søndag fra kl. 10.00 til 18.00, i rue de Sévigné, rett ved Place des Vosges og Picasso-museet. Man tar seg dit med metro Saint-Paul (linje 1) eller Chemin Vert (linje 8). Inngang til utstillingen koster 15 €, 13 € redusert pris, og er gratis for dem under 18 år. Reservasjon av en tidsbestemt billett anbefales på billetterie de Paris Musées. De faste samlingene er derimot fritt tilgjengelige: det gir deg muligheten til å utvide turen til det eldste museet i Paris som hører til byens historie.
Guideede omvisninger arrangeres hver lørdag kl. 10. Noen lørdager kl. 14.30 er en forenklet aktiv omvisning rettet mot personer med funksjonsnedsettelse, familier og de som lærer fransk, basert på lettleste og forståelige tekster (FALC). Alle opplysninger finner du på site officiel du musée, og katalogen utgis av éditions Paris Musées.
I hele utstillingens varighet vil museets Orangeri arrangere en rekke arrangementer som hyller Paris’ gater:
Denne utstillingen henvender seg først og fremst til dem som elsker Paris' historie, nysgjerrige på å lese byen fra 1950-årene til 2020 gjennom byens vegger. Selv om utstillingen ikke er stor, er løypen tett, rik på dokumentasjon, og den krever litt tid for å få med seg alt. Regn med minst en og en halv time.
En liten advarsel til fans av gatekunst: Dette er urbant kunstnerisk uttrykk, men se det først og fremst som en del av historien. Ikke forvent en utstilling med fargerike graffiti eller gigantiske veggmalerier. Det er nettopp genealogien til denne praksisen som tegner seg her, og det er det som gjør det til en fin oppdagelse å gjøre.
For de som vil se spraybokser og sjablonger, Expo des 150 et StreetArt Denfert kan besøkes gratis i 14. arrondissement fram til 25. oktober 2026, med påmelding. Og for en utendørs spasertur tar vår guide Hvor kan man se street art i Paris? deg med til byens vegger. Flere ideer finner du også i vårt utvalg av street art-utstillinger i Paris og Île-de-France.
Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.
Datoer og timeplaner
Av 14. oktober 2026 På 14. februar 2027
Plass
Carnavalet-museet
23 Rue de Sévigné
75003 Paris 3
Ruteplanlegger
tilgjengelighet
Offisiell side
www.carnavalet.paris.fr
