På tirsdag 17. oktober 1961 ble en fredelig nattligdemonstrasjon i Paris, organisert av Front de Libération Nationale til forsvar for Algeries uavhengighet, svært hardt slått ned av politiet på den tiden etter ordre fra Paris politimester, Maurice Papon. Mellom 30 og 200 algeriske innvandrere, ifølge historikerne, ble drept og kastet i Seinen,
Oktober 1961. Det har gått fem måneder siden Evian-avtalene i april, og forhandlingene mellom Front de Libération Nationale og den franske regjeringen går for fullt om spørsmålet om Algeries uavhengighet, som har vært en fransk koloni siden 1830, og de ser ut til å nærme seg et gjennombrudd med sikte på en våpenhvile og opprettelsen av et uavhengig algerisk stat.
Men i Paris er situasjonen giftig, og konfrontasjonene mellom politiet og innvandrere er nærmest daglig. Nominert politimester i Paris i mars 1958, Maurice Papon, tidligere prefekt i Constantine hvor han opprettet operative beskyttelsesenheter hvis spesialitet var tortur, ønsker å slå hardere og mer voldelig mot den franske føderasjonen av Front de Libération Nationale og bringer i Paris de lidelsene som allerede var brukt i Algerie.
Ransakelser og arrestasjoner inne i paris’ algeriske fellesskap skjer med økende intensitet i august 1961. Som svar organiserer FLN en serie av angrep som tar livet av 11 franske politifolk. Voldsspiralen øker på begge sider, og Maurice Papon annonserer at «for et slag som er mottatt» politiet har ordre om å «gi ti tilbake».
Den 5. oktober 1961 kom et nytt slag i form av innføringen av et utgangsforbud i Paris for de "Français musulmans d’Algérie" som fikk ordre om å holde seg hjemme hver natt mellom kl. 20:30 og 05:30. Vedtaket lyder slik: "Det oppfordres på aller strengeste måte de Algerie-arbeidere til å avstå fra å bevege seg natten gjennom gatene i Paris og i Paris-området, og særlig mellom 20:30 og 05:30 om morgenen."
Men Front de Libération Nationale tar ikke dette slik. Med rette ser de påbudet som rasistisk, diskriminerende og vilkårlig, og FLN oppfordrer de algiriske innvandrere, menn, kvinner og barn, til fredelige demonstrasjoner den 17. oktober 1961 om kvelden, mot utgangen innført ti dager tidligere og for å kreve Algeries uavhengighet.
Det er mer enn 20 000 Algeriere som svarer FLN sin oppfordring om å demonstrere og bryte utgangsforbudet. Demonstrasjonen, stilts og fredelig - FLN hadde bedt demonstrantene om å ikke la seg provosere - startet klokken 20.00. Samlet på offentlige plasser roper demonstrantene ut sine slagord: « Nei til utgangsforbudet! » ; « Forhandle med den midlertidige regjeringen i Den algirske republikk » ; « Uavhengighet for Algerie! » ; « Leve Fronten for frigjøring. »
Men Innenriksministeriets direktiver er klare: slike samlinger må stoppes for enhver pris. Dermed innledes en skrekkelig natt, som blir høydepunktet for den algirske revolusjonen i Frankrike; et ekte massakre begått av de franske myndighetene mot de algériske demonstrantene.
I løpet av en natt ble av de 22 000 demonstrantene 11 538 algeriere arrestert helt vilkårlig og fraktet om bord i rekvisisjonerte busser i Paris til flere camps d’internement i Paris, som Palais des Sports, Parc des Expositions de la Porte de Versailles, Stade Pierre de Coubertin eller identifikasjonssenteret i Vincennes, hvor de ble slått, torturert og utsatt for avhør i flere dager av politiet. Noen døde.
Når de kommer ut av t-banestasjonene, hagler slag og fornærmelser mot innvandrere med ekstrem brutalitet; jakten på ansiktsbasert identitet er i gang, og volden varer hele natten. På gatene, i t-banestasjonene, angriper og dreper politiet bevisst et titall demonstranter og kaster kroppene deres i Seinen.
Tidlig om morgenen den 18. oktober 1961 rapporterte avisene om bare 2 til 3 døde i følge politiet og mellom 44 og 64 skadde. Vi får senere vite at mange journalister og fotografer som var til stede den kvelden under demonstrasjonen ble tauslagt av politiets prefektur; bare Libération og L'Humanité våget å fordømme massakren. Men i dagene som fulgte ble titalls lik hentet opp, drivende i Seinen. Ifølge historikere døde mellom 30 og 200 algeriere den natten.
Til tross for indignasjonen blant mange parlamentarikere, blant dem Gaston Defferre og Eugène Claudius-Petit, som raskt krever opprettelsen av en granskningskommisjon, gjentar Maurice Papon sin støtte til de franske politifolkene og sier at de har gjort sin plikt.
I lang tid har Frankrike holdt denne hendelsen av særdeles voldelig karakter skjult, ifølge de britiske historikerne Jim House og Neil MacMaster betrakter det som den mest voldelige samtidsstatlige undertrykkelsen som noen gang har blitt brukt mot en gateprotest i Vest-Europa.
Vi må vente til 2001 før en minneplakett der det står «Til erindring om de mange algeriere som ble drept under den blodige undertrykkelsen av fredelige demonstrasjonen den 17. oktober 1961» ble satt opp av daværende ordfører Bertrand Delanoë på Saint-Michel-brua, like ved politiets hovedkvarter hvor så mange algeriere ble kastet i Seinen.
I 2012 vil Frankrikes president François Hollande for første gang erkjenne Frankrikes involvering i dette massemordet, og si på en indirekte måte: "Den 17. oktober 1961 ble algeriere som demonstrerte for retten til uavhengighet drept i en blodig undertrykkelse. Republikken anerkjenner disse hendelsene med klarhet. 51 år etter denne tragedien hedrer jeg minnet til ofrene."
17. oktober 1961: Algerkrigen midt i Paris
17. oktober 1961 i Paris: en algerisk demonstrasjon, et kolonialt massakre
Datoer og timeplaner
Den 17. oktober 2026
Plass
Pierre de Coubertin stadion
82 avenue Georges Lafont
75116 Paris 16
Ruteplanlegger
tilgjengelighet
Mer informasjon
Ikonografi: Overskrift: Jean Texier/Mémoires d'Humanité - Archives départementales de la Seine-Saint-Denis Foto nr. 2: Demonstrasjon av algeriske arbeidere. Paris, 17. oktober 1961 © Roger-Viollet Foto nr. 3: 17. oktober 1961. Métro Concorde © Elie Kagan/Bibliothèque de documentation internationale contemporaine Foto nr. 4: Algeriske demonstranter pågrepet i Puteaux, 17. oktober 1961 - ©AFP Foto nr. 5: Forsiden av Le Figaro, 18. oktober 1961 Foto nr. 6: Plakett til minne om de drepte algerierne, FSouici







































