Bare nevningen av enkelte band er nok til å ta oss tilbake i fortiden. Hvis du vokste opp på 90-tallet og rocken rant i årene som tenåring, har du helt sikkert hørt Garbage og Skunk Anansie på repeat. Det første har utvilsomt preget en hel generasjon takket være den karismatiske frontfiguren Shirley Manson, og tidløse hits som «Stupid Girl», «Queer», «I Think I’m Paranoid» og «Push It». Det andre har også fengslet tusenvis av unge rockeentusiaster fra 90-tallet, takket være den fascinerende frontkvinnen Skin, og låter som «Hedonism», «Weak», «I Can Dream» uten å glemme «Brazen».
I vår har disse to ikoniske banden fra den alternative rockescenen tatt en genial avgjørelse: å møtes for å spille en serie konserter sammen. I Frankrike var Garbage og Skunk Anansie på Zénith de La Villette denne mandagen 25. mai 2026. Og ungdommen har virkelig blitt voksne siden den gangen. I gangene i den parisiske hallen bærer fansen litt rynker og noe grått hår, men alle smiler bredt og er utålmodige etter å gjenoppleve fortiden og virkelig ta dette tidsreisen på alvor. Ett spørsmål gjenstår likevel: hvem av Garbage eller Skunk Anansie vil sparke showet i gang? Hvilket av de to bandene vil få æren av å avslutte kvelden?
Vi må vente til klokken 19:50 for å få svaret. Det er da Skunk Anansie stormer inn på scenen først. Det trengs ikke mer for å utløse hyl og jubel i moshpitten og på tribunen. Og det er med det kraftfulle «Charlie Big Potato» at Skunk Anansie velger å starte settet. På få sekunder får det britiske bandet oss til å miste 25 år! Årene har gått, men energien hos Skin virker intakt. Medlemmene Cass, Ace og Mark Richardson er også i toppform denne mandagskvelden.
Som vanlig tar Skin scenen med selvtillit og koser seg med publikum. Når det gjelder stemmen, har den ikke beveget seg. Like kraftfull og presis som alltid. Drevet av et hylende publikum følger Skin og hennes-medmusikerne opp med den fengende "Because of You" og deretter "An Artist Is an Artist", hentet fra verket "The Painful Truth", bandets siste studioalbum. Vokalisten Skin tar raskt ordet og spør publikum (på fransk) hvordan de har det. Råkeldene lar seg ikke vente, og bekrefter fansens glede over å være der. Med sin så britiske aksent viser vokalisten heller ikke at hun har noen reaksjon på å være tilbake på scenen i Paris.
Vi må vente omtrent 20 minutter før stemningen tar seg opp ytterligere, takket være låtene som alle hadde ventet på: Hedonism (Just Because You Feel Good), Weak og Twisted (Everyday Hurts); tre hits som minner de fleste av oss om ungdommens bekymringsløse tider. På tribunen og i gulvet blir hendene løftet og kroppenees bevegelser blir mer livlige.
Etter å ha syklet gjennom nyere låter som «Cheers», «Love Someone Else» og «Lost and Found», Skin og bandet tar oss tilbake i fortiden ved å slippe den selvsagte høvdingen «I Can Dream». En låt som fortsatt er like drivende og litt overraskende på en mandagskveld, da Frah fra Shaka Ponk plutselig snek seg ned i folkehavet! De to artistene begynner å slamre i noen sekunder, båret av et euforisk publikum. Etter hvert som de kommer på scenen, omfavner Skin og Frah hverandre. «I love that guy», sier Skin foran et publikum som er lykkelig over å få være vitne til dette uventede øyeblikket.
Det er med det strålende « Little Baby Swastikkka » (1995) at Skunk Anansie velger å avslutte sitt sett på rundt 1 time og 10 minutter, varmt hyllet av fansen som virker glade for å ha funnet tilbake ungdommen.
Og ungdommelsens cure er fortsatt langt fra over, for kvelden fortsetter med Garbage, som inntar scenen klokken 21:35. Selv om de ble annonsert som "co-headlining", blir det raskt klart at Garbage er kveldens egentlige hovedattraksjon. Volumet er betydelig høyere under Shirley Manson og hennes bandkamerater, og det står som bevis. Vi skulle gjerne hatt den samme kraften i lyden også under Skunk Anansie-showet.
i motsetning til Skin og hennes mannskap som valgte å åpne med en 1999-hits, Garbage satser på nyhetene og åpner settet med singelen «There’s No Future in Optimism» (2025). Og stemningen tar seg raskt opp. Selv om Shirley Mansons stemme ikke er like presis som Skins, får den skotske frontkvinnen fansen med seg med tidløse låter, som «I Think I'm Paranoid» og deretter «Stupid Girl», to av 90-tallets mest kjente slagere som vi gledet oss til å høre denne kvelden på Zenith i Paris, som et jubilant tilbakeblikk i fortiden.
Med en regnbuefarget hestehale og bukse pyntet med lapper, Shirley Manson virker også å ville gjenoppleve ungdommen. Til tross for 59 år har artisten ikke mistet gnisten. På scenen snurrer sangerinnen rundt, som en løve i bur. Artisten nøler heller ikke med å henvende seg til publikum. Denne mandag kveld deler Shirley Manson gleden ved å turnere med Skunk Anansie. Den skotske artisten bruker også anledningen til å uttrykke sin takknemlighet og takke sitt parisiske publikum for trofastheten gjennom alle disse årene. Senere i kvelden vil sangerinnen også hedre verdien av den franske kulturen. Stay strong, vil hun utrope.
Tilbake til musikk og rock med det fengende « Special » og den uunngåelige « Vow ». Det var allerede hett, men temperaturen stiger enda et knepp når hitene følger hverandre: « When I Grow Up », « Push It » og « Only Happy When It Rains ». Publikumet jublar, og mange løfter telefonene for å forevige øyeblikket. I Zenith-salen får man til og med Jennifer Ayache fra Superbus til å synge noen refrenger.
Mens Shirley Manson hadde advart om at «The Day That I Met God» ville være det siste nummeret på settet, og at en del av publikum var på vei ut, bestemte bandet seg til slutt for å komme tilbake med et siste nummer, «Cherry Lips (Go Baby Go!)», sunget i kor av fansen. Etter omtrent 1 time og 25 minutter forlater Garbage denne gangen scenen på Zénith for godt, til et jordskred av applaus.
Til tross for at årene går, består minnene, og rocken fra 90-tallet satte definitivt preg på mange av oss i ungdomstiden. Denne mandagskvelden, takket være musikken og energien deres, Skunk Anansie og Garbage vekket fram den ubekymrede ungdommingen og den ville gleden vi trodde vi hadde mistet. Så takk for en dose lykke! Derimot skulle vi gjerne sett Skin og Shirley Manson dele et duettnummer den kvelden i Zénith i Paris.
Charlie Big Potato
På grunn av deg
En kunstner er en kunstner
Gud elsker bare deg
Skam
Hedonisme (Bare fordi det føles bra)
Svak
Forvrengt (hverdagens smerter)
Skål
Elsk noen andre
Borte og funnet
Jeg kan drømme
Ja, det er jævla politisk
Riv stedet i stykker
Little Baby Swastikkka
Det finnes ingen framtid i optimisme
Hold ut
Tom
Jeg tror jeg er paranoid
Dumme jente
Midt i ansiktet
Spesiell
Har vi møtt hverandre? (Tomrommet)
Løfte
Kinesisk ildhest
Gutter vil slåss
Når jeg blir voksen
Skyv på det
Bare lykkelig når det regner
Dagen jeg møtte GudEncore
Kirsebærlepper (Go Baby Go!)
