5. september er et drama regissert av Tim Fehlbaum, skrevet i samarbeid med Moritz Binder, og med Peter Sarsgaard, John Magaro og Ben Chaplin i hovedrollene. Filmen ser tilbake på en viktig episode i mediehistorien. Sendt på Canal+ tirsdag 28. oktober 2025 kl. 21.10.
Inspirert av virkelige hendelser, forteller 5 September om direktesendingen av gisseltakingen som fant sted under OL i München i 1972. Gjennom øynene til et amerikansk TV-team utforsker filmen de moralske og profesjonelle dilemmaene som er forbundet med å kringkaste en global tragedie til en milliard seere. Den unge produsenten Geoff står overfor avgjørende valg når nyhetene blir et tveegget sverd.
Ved å følge den økende spenningen mellom ambisjon, etikk og sannhet, fremhever filmen medienes rolle i møte med tragedier og stiller spørsmål ved grensene for direktesendinger. Denne fengslende historien avslører hvordan ønsket om å informere kan komme i konflikt med ansvaret for å beskytte menneskelig verdighet.
Filmen er spilt inn i Tyskland og Ungarn og gjenskaper trofast datidens kulisser og teknologi. Analoge kameraer, katodestrålerørskjermer og satellittlinjer illustrerer de tekniske begrensningene ved 1970-tallets fjernsyn. Tim Fehlbaums regi favoriserer kontinuerlig spenning og dokumentarisk realisme.
Med sitt tema retter 5. september seg mot seere som er interessert i samtidshistorie, journalistikk og refleksjoner rundt medieetikk. Filmen er tilgjengelig for alle publikum og kombinerer narrativ strenghet med dramatisk spenning.
5.September
Film | 2025
Sendt på Canal+ 28. oktober 2025 kl. 21.10.
Originaltittel: September 5
Nasjonalitet: Tyskland / USA
Fra de aller første scenene lever seerne seg inn i spenningen under OL i München. Kameraet følger den ambisiøse produsenten Geoffrey Mason(John Magaro) og TV-direktøren Roone Arledge(Peter Sarsgaard) mens de sjonglerer mellom sportsdekning og kringkastingskrav. Men når et gisseldrama bryter ut i den olympiske landsbyen, endres tonen dramatisk: Det som skulle være en festlig begivenhet, blir det første angrepet som sendes direkte over hele verden, og som blir sett av 900 millioner tilskuere.
Filmen utmerker seg i sin historiske rekonstruksjon, både visuelt og teknisk. Den grundige kunstneriske utformingen tar oss tilbake til 1970-tallet, med tunge kameraer, ustabile satellittforbindelser og spente forhandlinger for å beholde eksklusive rettigheter til bildene. Brukenav arkivopptak integrert i fortellingen gir en slående dose autentisitet, samtidig som den fremhever porøsiteten mellom virkelighet og medienes iscenesettelse.
Hovedtrioen fungerer fantastisk godt. John Magaro portretterer på treffende vis en ung produsent som er fanget i en etisk og profesjonell spiral, og som pendler mellom ambisjoner og en bevissthet om hva som egentlig står på spill i yrket hans. Peter Sarsgaard, karismatisk og uforsonlig, spiller den visjonære Roone Arledge, som er klar til å gjøre hva som helst for å etablere ABC som referanse for sportsjournalistikk. Men det er kanskje Leonie Benesch, i rollen som den tyske tolken Marianne Gebhardt, som tilfører dramaet mest menneskelighet, og som setter gisslenes nød i perspektiv i møte med mediemaskineriet som settes i gang.
Der 5. september skiller seg ut, er i det frenetiske tempoet og den allestedsnærværende spenningen. Filmen er ikke direkte opptatt av gislene eller terroristene, men av dem som former den levende fortellingen. Hver eneste beslutning blir strategisk: Hvordan filme gisseltakingen uten å forstyrre ordensmaktenes inngripen? Skal vi fortsette å sende direkte, med fare for å informere terroristene selv? Filmen avslører disse maktkampene, særlig mellom ABC Sports og ABC News, som begge gjør krav på dekning av hendelsen.
En av de mest slående scenene viser journalister som forkler en reporter som idrettsutøver, slik at han kan bevege seg fritt rundt og bringe tilbake opptak som aldri før er blitt vist. Senere, da aksjonen for å befri gislene blir livsfarlig, fører en fatal kommunikasjonsfeil til at flere kanaler for tidlig melder at de er reddet ... mens de i virkeligheten alle er drept. Det er en skremmende sekvens, en påminnelse om den ødeleggende effekten av ubekreftede nyheter.
Tim Fehlbaums fotografering er nervøs, med flere nærbilder i kontrollrommet for å understreke klaustrofobien og det oppbygde presset. Vekslingen med generelle bilder av den olympiske landsbyen, fanget med tidstypisk korn, gir en følelse av omfanget av tragedien som utspiller seg.
Dendempede lyssettingen, med sine kjølige okertoner, forsterker den dramatiske spenningen og 70-tallsstemningen. Lyddesignet spiller en nøkkelrolle: mellom nyhetsredaksjonens larm, den tunge stillheten og de hakkende radiosamtalene, lever seeren seg inn i direktesendingens hastverk.
5. september er mer enn bare en thriller, den er også en refleksjon over medienes plass i det moderne samfunnet. Den reiser spørsmål som fortsatt gir gjenklang i dag: Hvor langt bør en journalist gå for å informere? Hvor går grensen mellom rapportering og voyeurisme? Gjennom kaoset i München 72 illustrerer filmen hvordan direktesending av en tragedie kan påvirke hvordan den utspiller seg, en problemstilling som er mer aktuell enn noensinne i de sosiale nettverkenes tidsalder.
Filmen kan riktignok kritiseres for å ha en tilnærming som i stor grad er sentrert rundt det amerikanske perspektivet, og som i noen grad neglisjerer tysk krisehåndtering og datidens geopolitiske spenninger. Men på sitt felt - journalistikk under press - er 5. september et sterkt og fengslende verk.
Ved å nøyaktig rekonstruere et historisk vendepunkt i fjernsynsjournalistikken, stiller 5. september spørsmål ved medienes ansvar i møte med tragedier og sanntids sannhet.
For å gå videre, oppdag vårt utvalg av filmer, serier og programmer du kan se på TV denne uken, vår guide til utgivelser på alle plattformer og dagens utvalg av hva du kan se i dag via streaming.
