I denne nye tilpasningen av Les Misérables er det en måte å få historien til å gli framover som en sprint: sprint mot sulten, mot loven, mot skammen, mot den rådende orden. Fred Cavayé tar ikke Hugo som et frossent monument, men som et dramatisk materiale som fortsatt brenner, gjennomsyret av sosiale sinnsbevegelser, drivkraften i troen og menneskelige motsetninger som gir gjenklang i vår tid.
Regissert og skrevet av Fred Cavayé, Les Misérables har kinopremiere i Frankrike den 14. oktober 2026. Denne nye tilnærmingen til Victor Hugos roman samler blant annet Vincent Lindon i rollen som Jean Valjean, Tahar Rahim som Javert, Noémie Merlant som Fantine, samt Camille Cottin og Benjamin Lavernhe i rollene til Thénardier. Ambisjonen er stor: å kondensere Hugos romanske omfang, moral og politikk ned i en nesten tre timer lang episk fortelling, uten at seeren mister tråden underveis.
Vårt inntrykk er nettopp at dette er der filmen overrasker mest behagelig. Til tross for sin lange spilletid gir ikke Les Misérables noen gang inntrykk av å slå seg til ro eller å senke tempoet av prestisje. Cavayé kommer fra thriller-sjangeren, og man kjenner det i måten han strammer opp situasjonene, gjenåpner maktforholdene, og gir hvert møte en nesten fysisk dimensjon. Filmen beveger seg med en svært folkelig lesbarhet, uten å søke formell eksperimentering, men med et ekte fokus på dramatisk effektivitet.
Den andre suksessen ligger i måten historien holdes levende på, selv når man kjenner historien til fingerspissene. Etter så mange tilpasninger, på kino, i TV eller på scenen, kunne man frykte en rekke påtrengte obligatoriske passasjer. Men filmen klarer jevnlig å flytte oppmerksomheten: ikke ved å svikte materialet, men ved å gi de kjente scenene en tolkningsenergi, en moralsk spenning eller en moderne resonans som gjør dem aktive igjen.
Cavayé virker spesielt opptatt av at Hugos ord ikke forblir tomme sitater fra fortiden. Spørsmålene om fattigdom, veldedighet, institusjonell vold, rettferdighet og forløsning går som en gjennomgående tråd i filmen, ofte med en ganske direkte klarhet. Noen replikker om de fattige, orden og latskap får særlig kraft i det politiske kaoset dagens samfunn preges av. Filmen skjuler ikke sitt ønske om å gjøre Hugo hørbar i dag, selv om den velger tydelighet framfor romanens uendelige kompleksitet.
Denne lesbarheten kan også dele publikum. Seere som forventer en radikal tilnærming, politisk skarp eller formmessig dristig, kan oppleve forslaget som litt konservativt. Les Misérables inntar derfor en form for storslaget patrimonielt teater, med brede bevegelser, tydelig markerte motsetninger og en smak for romanens følelsesmessige liv. Men innenfor denne rammen finner filmen en ekte raushet: den søker ikke å dekonstruere Hugo, men å formidle ham, gjøre ham umiddelbart tilgjengelig og følelsesmessig lesbar.
Rolleskapet spiller en avgjørende rolle i denne balansen. Vincent Lindon gir Jean Valjean en jordnær gravitasjon, nesten steinaktig, som passer godt til en manns reise preget av skyld, forsoning og verdighet. Tahar Rahim tilfører Javert en hardhet som ikke kan reduseres til en karikatur av lovens representant: hans besettelse synes båret av en indre logikk, nesten tragisk, noe som forsterker spenningen mellom loven og samvittigheten.
Men den virkelige overraskelsen kommer fra duoen Camille Cottin og Benjamin Lavernhe i rollene som Thénardier. Deres tilstedeværelse tilfører filmen en skarpere energi, nesten karnevalaktig, uten at den noen gang tipper over i en meningsløs farse. De er skremmende, morsomme, avskyelige, men alltid troverdige i sine roller. Gleden ved å spille er tydelig, og denne gourmerheten gir scenene deres en særegen smak, som et giftig åndedrag midt i maleriet.
Filmen retter seg først og fremst mot seere som liker store, litterære tilpasninger av franske klassikere, fortellinger om forløsning, tilgjengelige historiske mesterverk og solide ensemble. Den kan også være en fin inngangsport til Hugo for et publikum som kjenner historien litt på avstand, eller som ønsker å gjenoppdage Les Misérables i en bred, rytmisk og følelsesladet form.
Det passer kanskje ikke best for dem som ønsker en svært moderne gjenfortelling, en radikal scenografi eller en adaptasjon som omfavner hele den politiske, filosofiske og romanmessige tyngden i originalteksten. Purister vil kanskje angre på enkelte forenklinger, mens seerne som ikke er spesielt tiltrukket av de store historiske dramaene på nesten tre timer, kan holde seg unna, til tross for et ganske stramt tempo.
Denne versjonen av Misérables prøver ikke å utpløye Hugo, og kanskje er det nettopp det som gjør den tilgjengelig: den velger drivkraften, inkarnasjonen og formidlingen. Fred Cavayé står bak en folkelig, klassisk men levende tilpasning, som kan overraske selv dem som kjenner historien. En sjenerøs film, båret av svært engasjerte skuespillere, som minner oss om at de store fortellingene også lever videre når de finner nye kropper å bære dem.
Med denne tilpasningen fortsetter Fred Cavayé å utforske karakterer som står overfor moralske valg i en historisk kontekst, etter Farvel, herr Haffmann. Regissøren forankrer seg i den lange tradisjonen med filmatiske overføringer av Victor Hugos verk, samtidig som han setter de indre dilemmaene til Jean Valjean og Javert i sentrum av fortellingen.
Filmen bygger på et ensemble av skuespillere og en historisk rekonstruksjon som skal gjenskape omfanget av den opprinnelige fortellingen. Kostymene er signert Pierre-Jean Larroque, scenografien av Pierre Quéfféléan og fotografiet av Denis Rouden.
For å få en annen tilnærming til Hugo-figuren, vår anmeldelse av Jean Valjean, med Grégory Gadebois, tar opp en film som fokuserer på de første stegene i hans forløsning. Liker du store litterære tilpasninger, kan du også lese vår omtale av Le Comte de Monte-Cristo.
For å forlenge kinoopplevelsen i salen, ta en titt på kinoutgivelsene for oktober, de filmene du bør se nå og vår utvalg av historiske filmer.
Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.
