Ved 24 bilder i sekundet består ett sekund film av 24 påfølgende bilder. Tallet angir bildefrekvensen: hvor ofte de ulike fasene i en bevegelse følger etter hverandre. Den ble standard med lydfilmen og er fortsatt blant kravene til digital kinovisning.
Stumfilm bygget ikke på én fast hastighet. British Film Institute påpeker at hastigheten varierte, særlig i perioden da kameraene ble sveivet for hånd. Da synkronisert lyd kom på slutten av 1920-tallet, ble en jevn hastighet nødvendig for å holde bilde og lydspor i takt.
Hvorfor valgte man akkurat 24? I sitt opplæringsmateriell om bildefrekvenser beskriver Adobe et kompromiss mellom tilfredsstillende lydgjengivelse og mengden film som trengs. Flere bilder krever mer film for samme varighet: Med samme format krever opptak med 48 bilder i sekundet dobbelt så mye film som med 24. Denne materielle begrensningen bidro til å etablere en varig konvensjon.
Antall bilder alene avgjør likevel ikke hvordan bevegelsene gjengis. Eksponeringstiden for hvert bilde spiller også en rolle. I sitt tekniske dokument om lukkere forklarer produsenten ARRI at hvert bilde eksponeres i 1/48 sekund ved 24 bilder i sekundet med lukkeren stilt inn på 180 grader. Raske bevegelser gir da en uskarphet som bidrar til å knytte bildene visuelt sammen. Kortere eksponering reduserer denne uskarpheten og kan forsterke inntrykket av hakkete bevegelser.
Overgangen til digital kino har beholdt dette referansepunktet uten å utelukke andre bildefrekvenser. DCI-spesifikasjonen fra mai 2024 krever støtte for 24 bilder i sekundet og åpner også for 48 bilder i sekundet for 2K-innhold. Med samme varighet gir denne bildefrekvensen dobbelt så mange trinn i bevegelsen.
Man må altså skille mellom bildefrekvens og oppløsning: Å gå fra 2K til 4K øker antallet piksler i et bilde, mens en økning fra 24 til 48 bilder per sekund gir flere bilder over tid. En film i 4K kan helt fint fortsatt ha 24 bilder per sekund.
Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.
