Dagens dato 16. oktober i Paris: Innvielsen av Sacré-Cœur-basilikaen i Montmartre

På torsdag den 16. oktober 1919 ble kirken Sacré-Cœur de Montmartre innviet av cardinal Amette, erkebiskop av Paris, under ledelse av cardinal Vico, pavelegat, og opphøyd til basilika. Byggingen av den religiøse bygningen, som ligger på Montmartre-høydedraget, ble først fullført i 1923.

Alltid har Montmartre-høydedraget blitt sett på som et tilbedelsessted for folket, fra de antatte første galliske ritualene til byggingen av église Saint-Pierre i det 12. århundre, som en integrert del av Montmartre kongelige kloster, forbi henrettelsen av Saint-Denis i det 3. århundre og de gallo-romerske templene som ble reist til ære for Merkur og Mars. Til for ordens skyld ville navnet på åsen "Montmartre" stamme fra Mons Martis ("Marss fjell"), senere omtolket gjennom årene til Mons Martyrum ("martyrens fjell") og til slutt Mont de Martre (martre betyr "martyr" på gammelfransk).

Den 4. september 1870, dagen for proklamasjonen av den tredje republikk, mens Frankrike var okkupert av de prøyssiske hærstyrkene og Paris stod overfor en nært forestående beleiring, foreslår flere kirkeledere å oppføre midt i hovedstaden et helligdom viet til Jesu Kristi tilbedelse for å gjøre bot for Frankrikes synder og å sette en stopper for det de oppfatter som en guddommelig straff som svar på århundredelang forfall som startet med revolusjonen i 1789.

Ideen, båret fram av filantropen Alexandre Legentil, får gjenklang nasjonalt, og sammen med sin svoger, maleren og Paris’ fremstående figur Hubert de Fleury, tar Legentil initiativet til å realisere denne bygningen til Kristi ære. Sammen henvender de seg til Stortinget mot slutten av 1872, for at kirken skal få status som allmenn nytte, slik at de nødvendige tomtene kan skaffes, eiendommer eid av byen og av en rekke privatpersoner.

Ganske så royalistisk, konservativ og katolsk, l'Assemblée nationale, som ble valgt i februar 1871, stemte flertall for loven om offentlig nytte den 24. juli 1873. For mange ble denne beslutningen tatt for å sone de forbrytelser som ble begått under Kommunen i Paris og dermed innføre det nye «moralske orden» av en kirkekonservativ Frankrike fremmet av konservative.

Faktisk regnes Montmartre-åsen som utgangspunktet for i opprøret i Paris i 1871, fra mars til mai 1871, med den berømte "kanon-saken". Fortsatt i dag mener mange parisere at Sacré-Cœur ble bygget på blodet til Kommunardene. Hubert de Fleury, selv, uttalte under grunnsteinsnedleggelsen av byggverket: «Det er der Kommunen begynte, der generalene Clément-Thomas og Lecomte ble myrdet, at Sacré-Cœur-kirken reises! Vi minner oss om denne åsen fylt av kanoner, krysset av berusede figurer, bebodd av en befolkning som syntes å være fiendtlig innstilt til enhver religiøs idé, og som hatet Kirken tilsynelatende mer enn noe annet.»

Lov av 24. juli 1873 åpner dermed for muligheten for monsignor Guibert, Paris' erkebiskop til å overta eiendommene på Montmartre-høydedraget ved ekspropriasjon dersom det blir nødvendig. Inntil da lå områdene bak Saint-Pierre-kirken bebodd av guinguettes, små hager og et tivoliområde. Samme år ble en konkurranse arrangert av komiteen for l’Œuvre du Vœu National og erkebiskopen i Paris for å velge arkitekten til prosjektet.

Flere krav ble stilt til kandidatene: stedet, Montmartre-høydedraget, budsjettet som ikke måtte overstige 7 millioner franc, byggingen av en krypt og tilstedeværelsen av en monumental statue av Sacré-Cœur, synlig på lang avstand og plassert utenfor bygningen. Det er arkitekten Paul Abadie som vinner konkurransen mot 77 andre prosjekter, noen ledet av arkitektprofiler og store Rome-priser. Abadie tenker seg en romano-byzantinsk basilika med alle tradisjonelle prydelser, en kuppel, småtårn og et campanile, for å skille seg ut fra den neo-barokke stilen som var i vinden den gangen.

• Les også
• Visste du at 3 uvanlige fakta om Sacré-Cœur
• Sacré-Cœur de Paris, basilikaen på toppen av Montmartre-høyden, er et must å se
• París' vakreste kirker å oppdage langs en byvandring

Honoré Daumet følger etter Paul Abadie ved hans død i 1884; og han blir senere erstattet av Charles Laisné, som omgir seg med glassmaleren Émile Hirsch for å realisere glassmaleriene. Deretter følger flere arkitekter, blant andre Henri-Pierre Rauline, Lucien Magne og Jean-Louis Hulot.

Oppføringen av bygningen ble mulig takket være finansieringen fra mange troende, spesielt gjennom Steininnsamlingen som oppmuntrer familier til å bidra med beløpet som trengs for kjøp av en stein, en søyle eller et kapell, hvor donorenes fulle navn, initialer eller våpenskjold er gravert. Totalt ble nesten 46 millioner franc samlet inn i løpet av et halvt århundre takket være gaver fra nesten 10 millioner troende.

Den første travertinblokken, en hvit bergart med særdeles fint korn som tåler regn og blir litt blek, ble lagt ned 16. juni 1875 av kardinal Guibert, erkebiskop av Paris, like ved det gamle Moulin de la Galette. 83 brønner på 33 meters dybde ble fylt med betong for å sikre fundamentene, mens 35 000 m3 løs jord ble erstattet av stein og sement. Ikke mer enn ett år senere ble det innviet et midlertidig kapell ved siden av byggingen.

I 1878 begynner byggingen av krypten og i 1881 av basilikaen. Inngangsrommet til hovedskipet ble åpnet 5. juni 1891, i en periode hvor den tredje republikk, i bunn og grunn antiklerikal, ønsket å omdanne den religiøse bygningen til folkets hus eller til teater. Noe frafalls i forhold til Paul Abadies opprinnelige planer, tilfører arkitektene Rauline og Magne hele byggverket nyrenessanse-elementer, slik som forlengede kupler eller slanke kupler.

Mens kirkens innvielse skulle finne sted 17. oktober 1914, utsetter Frankrikes inntreden i krig hendelsen. Dessuten er arbeidet langt fra ferdig. Det må vente til 1912 for at campanilen, med en høyde på 91 meter, blir ferdigstilt, og 1914 for at hele fasaden er avsluttet.

Det var endelig torsdag 16. oktober 1919 at Sacré-Cœur-kirken ble innviet av kardinal Amette, erkebiskop av Paris, under ledelse av kardinal Vico, pavelegat, og mange biskoper, kirkelige dignitarer, medlemmer av presteskapet, sivile myndigheter og vanlige troende; og opphøyd til basilika.

Offisielt ferdig i 1923, oppførelsen av Sacré-Cœur fortsetter inn i 1930-årene med bygging av vedlegg, kontorer, sovesaler og sakristiet. De glassmaleriene, som ble installert mellom 1903 og 1920 og ble ødelagt under andre verdenskrig, ble senere erstattet med samtidige glassmalerier.

På utsiden av Sacré-Cœur kan tilreisende og parisiske som tar seg en bytur fortsatt oppdage en arkitektonisk stil inspirert av romansk og bysantinsk tradisjon, en sentral kuppel på 83 meters høyde som var, inntil byggingen av Eiffeltårnet, Paris’ høyeste punkt, et campanile som huser Frankrikes største klokke, samt flere inkludert Jeanne d’Arc, Kristus i Sacré-Cœur utstilt på brystet, og Saint Louis, som svinger sverdet i én hånd og Kristi krone i den andre.