Point Nemo ved Théâtre du Châtelet: vår vurdering av forestillingen

Point Nemo vises ved Théâtre du Châtelet i Paris fra 25. til 29. september 2026. Denne musikteater»-produksjonen, regissert og scenografert av det belgiske kollektivet FC Bergman, bygger på Drumming, Steve Reichs partitur framført av Ensemble intercontemporain med Synergy Vocals.

Forestillingen tar utgangspunkt i et av den amerikanske komponistens viktigste verk. Skrevet etter en reise til Ghana viet studiet av afrikanske trommeslag, Drumming hviler på et særegent rytmemønster og på teknikken faseforskyvning, knyttet til den minimalistiske retningen. I Point Nemo blir denne musikken, uten eksplisitt narrativ, selve rammen for et scenisk forslag som ikke hviler på et libretto, men på en visuell og auditiv konstruksjon.

FC Bergman, et kollektiv fra Belgia tilknyttet Toneelhuis, presenterer her en form som omtales som en tekstfri forestilling. Tittelen peker på Nemo-punktet, et sted i havet som regnes som det fjerneste fra all bebodd jord. I kunstnerisk prosjekt blir det presisert i et notat at denne referansen brukes i overført betydning, som et rom der spørsmålene om kontroll, tap av retning og menneskets plass i et miljø som flykter fra oss blir satt i spill.

• Les også
• Ukens gode tilbud fra 28. september til 4. oktober 2026 i Paris og Île-de-France

Scenografien står sentralt i prosjektet. Den beskrives som en scenografisk installasjon formet av musikken, helt til den blir en av forestillingens hovedpersoner. Dekoren minner om en kunstig Edens hage, bygget, kontrollert og deretter gradvis satt under spenning. Forslaget retter seg dermed mot publikum som er interessert i hybride former mellom samtidsmusikk, visuelt teater og performance.

Presentert i Store salen ved Théâtre du Châtelet, Point Nemo samler på scenen Stef Aerts, Joé Agemans, Jonas Vermeulen og Marie Vinck, med kostymer av An D’Huys, lysdesign av Bart Van Merode og dramaturgi av Bart Van den Eynde. Forestillingen er coprodusert med Toneelhuis i Antwerp

Vår vurdering: et forslag for fans av visuell poesi

Med Point Nemo byr FC Bergman-kollektivet Théâtre du Châtelet på en opplevelse som krever at man aksepterer et spesielt langsomt tempo. Showet henvender seg først og fremst til dem som er sensitive for bildefølelse og poetiske bilder, og som er villige til å betrakte et landskap som endrer seg uten å vente på en rekke hendelser. Noen få øyeblikk av humor bryter inn i denne meditasjonen, men handlingen er sparsommelig og tiden trekker ut—noe som av og til kan skape avstand blant deler av publikummet.

Kollektivets intensjon er å stille spørsmål ved vårt behov for å kontrollere alt og muligheten til å frigjøre oss ved å gi slipp på absolut kontroll. Det kunstige hagen, som vedlikeholdes og deretter systematisk nedbrytes, gir en form til denne refleksjonen. FC Bergman ønsker å gi tilskueren friheten til å finne sin egen mening der. Likevel er det lett å gå glipp av poenget: uten ord eller eksplisitt fortelling som leder oss, koblingen mellom de observerte bevegelsene og denne invitasjonen til å gi slipp er ikke alltid tydelig. Man kan bli rørt av bildenes skjønnhet uten å klare å gripe hva de prøver å uttrykke.

Showets største triumf ligger i lysarbeidet til Bart Van Merode. For våre øyne ser scenen ut til å forandre seg helt bare gjennom farge- og lyseffekter. De samme volumene får en annen fremtoning, konturene tegnes opp på nytt og vår romforståelse vipper. Disse transformasjonene er gripende: de gir intensiteten i den visuelle poesien, også i de øyeblikkene der det skjer lite.

Følelsene forblir derimot noe mer skjøre når det gjelder figurerne som bebor dette landskapet. Det humanoide barnet, spesielt, rører oss ikke nevneverdig. Deres tilstedeværelse vekker undring, men lykkes ikke helt i å skape den tilknytningen som ville få oss nærmere dette universet. Avstanden understreker den contemplative karakteren av forslaget, samtidig som den begrenser den emosjonale rekkevidden.

Musikken spiller en betydelig rolle. Drumming av Steve Reich, tolket av Ensemble Intercontemporain og Synergy Vocals, følger opplevelsen med repetisjoner og rytmiske sprikker. Klangen var likevel inntrykket av og til overveldende. Publikum som er følsomme for kraftige lydnivåer bør være oppmerksomme på det: langsomheten i bildene betyr ikke at opplevelsen er avslappende for øret.

Point Nemo kan dermed tale til tilskuere av visuelt teater, til dem som liker abstrakte former og minimalistisk musikk, og som liker å la blikket hvile og bygge sin egen lesning. Publikum som søker en tydelig fortalt historie, et jevnt tempo eller en følelsesmessig framdrift hos karakterene, vil trolig havne litt utenfor. Et svært poetisk forslag, med bemerkelsesverdig lysdesign, der langsomhet og abstraksjon utgjør både prosjektets særegenhet og begrensning.

Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.