Marty Supreme: Timothée Chalamet i roll som en slu held i Josh Safdies ny film

Regissert av Josh Safdie og skrevet i samarbeid med Ronald Bronstein, Marty Supreme er en dramatisk biografi som har Timothée Chalamet, Gwyneth Paltrow, Tyler the Creator og Odessa A’zion på rollelisten. Produsert av A24, lanseres filmen i Norge 18. februar 2026. Inspirert, ifølge amerikanske medier, fritt etter historien om bordtennisspilleren Marty Reisman, følger filmen en outsider fra New York som gjør seg bemerket på 1950-tallet – en historie om sportslig prestasjon og selvfremstilling.

Historien følger Marty Mauser, en ung mann fra enkle kår, som prøver å gjøre seg bemerket i en konkurransepreget verden der image og underholdning står i sentrum. I det etterkrigs-NY er bordtennis ennå ikke blitt en offisiell sport: det spilles i røykfylte klubber, på takterrasser eller ved utdanningsinstitusjoner på østkysten. Marty ser dette som en mulighet for å få anerkjennelse og utvikler en Ufravikelig ambisjon, overbevist om at troen på seg selv kan være nok til å endre skjebnen.

Gjennom reisen sin blir valgene hans stadig mer risikofylte. Mellom overraskende bragder, løgner og opportunistiske strategier former han en offentlig profil som ofte overgår virkeligheten av hans ferdigheter. Filmen utforsker denne jakten på berømmelse i møte med den skjøre humoren til en mann som stadig står på kanten av fall, i et miljø der grensen mellom geni og svindel er særdeles utvasket.

Traileren til Marty Supreme

Josh Safdie, kjent for sine filmer Good Time og Uncut Gems, samarbeider igjen med Ronald Bronstein om et prosjekt inspirert av oppdagelsen av en selvbiografisk bok av Marty Reisman, som ble funnet under innspillingen av Uncut Gems. Fascinert av denne outsider-figuren, ble regissøren interessert i underkulturen rundt bordtennis i New York på 1950-tallet, en verden fylt av marginale og lurendreiere. Innspillingen fant sted mellom Manhattan og flere internasjonale steder, helt til pyramidene i Egypt, for å understreke den fantasifulle dimensjonen av protagonistenes drøm.”

• Les også
• De beste kinoene i Paris

Gjenopplevelsen hviler på et omfattende arbeid med dekor og kostymer. Hoveddekoratøren Jack Fisk har rekonstruert en gammel bordtennisbar i New York som i dag er borte, basert på arkitektoniske arkiver. Scenene med kampene ble filmet med flere kameraer plassert tett opp mot utvekslingene, for å fange både fart og spenningsnivå. Den originale musikken, komponert av Daniel Lopatin (Oneohtrix Point Never), bygger videre på samarbeidet fra Uncut Gems, og har en struktur i tre bevegelser, som blander lydelementer fra 1950-tallet med mer moderne syntetiske teksturer.

Med et estimert budsjett på mellom 70 og 90 millioner dollar, vil dette kinoprosjektet trolig bli en av de mest ambisiøse noensinne fra A24, og viser hvordan studioet beveger seg mot større og mer epokeavhengige produksjoner. Valget av Timothée Chalamet, som Safdie kontaktet allerede i de tidlige skrivefasene, plasserer filmen i en tradisjon av ungdomsorientert kino, preget av ustabile figurer drevet av en kraftig drøm og ambisjon.

Marty Supreme, regissert av Josh Safdie, følger opp den intense og nervøse filmstilen som sist ble formet sammen med broren, samtidig som den markerer et nytt steg i regissørens utforskning av sære, ambisiøse outsideres liv. Med Timothée Chalamet» i hovedrollen følger vi den kaotiske oppstigningen til en fengende ping-pong-spiller fra 1950-tallet New York, en karismatisk løgner som er overbevist om at verden alltid vil bøye seg for hans vilje. Mellom urban odyssé, svart komedie og skildring av en fantastisk bedrager, fremstår ikke Marty Supreme som et sportsbiografi, men som et portrett av en hustler som ikke kan slutte å spille – ikke engang med eget liv.

Hva som slår innledningsvis i Marty Supreme er musikkens sentrale plass. Allerede i åpningen setter filmen tonen gjennom en gjennomarbeidet original soundtrack, hvor låtene – blant annet Forever Young – ikke bare fungerer som illustrasjoner, men også som en ironisk kommentar til characterens illusjoner om storhet og evig varighet. Josh Safdie bruker musikk som en drivkraft, som eskalerer scenene, forsterker euforien eller understreker fallet. Musikken er med på å skape følelsen av en “overopphetet” film, alltid på randen av å spore ut.

Denne musikalske energien følger Martys reise, en talentfull men ustabil spiller, en tvangsforteller og en uforbederlig showman. Ping-pong blir aldri vist som en edel eller strategisk idrett: det blir et teater, et sceneplass hvor Marty søker mer anerkjennelse enn seier. Når han i løpet av sekunder går fra å skryte til å slå til med kalkulert opportunisme, fokuserer filmen på hans instinkt for overlevelse uten å fordømme ham direkte. Marty er en mesterhånd i bedrag, overbevist om at troen på seg selv er nok til å få verden til å bøye seg: “Hvis jeg tror på meg selv, følger pengene.”

Den picareske strukturen i historien forsterker inntrykket av en konstant ustabilitet. Marty Supreme beveger seg gjennom minneverdige sekvenser – noen ganger absurde, andre ganger pinlige – snarere enn gjennom en tradisjonell dramatisk utvikling. Den kjente scenen med badekaret som raserer etasjer eller den med lappen til rumpa vitner om en vilje til å skape minneverdige, nesten overdrevent teatralske øyeblikk som gir et bilde av en ekstrem karakter. Dette kan virke løsrevet for noen, men reflekterer en mann som jaget framover uten å kunne bremse.

Dette estetiske valget forklarer delvis kritikkmangfoldet: for noen er denne fragmenterte fortellingen og det rasende tempoet essensen av organisk, levende safdansk kino; for andre virker filmen ustø, noen ganger utmattende, mer opptatt av antihelten enn av verden den skildrer. Men nettopp denne ustabiliteten er kjernen i fortellingen: Marty er ikke en tragisk helt, men en karismatisk taper, som tror han er et geni, selv om han stadig gjør feil, helt til et brutalt fall river det mytiske bildet av ham i stykker.

I sentrum står Timothée Chalamet med en imponert forestilling preget av rå selvtillit, nervøst sjarm og konstant ustabilitet. Hans Marty er en tygger av selvsikkerhet, en som skryter foran Harlem Globetrotters før han heller blir med for å tjene noen penger, og som lyver uten stans, men likevel forblir merkelig sjarmerende. Han gjenskaper nøyaktig den amerikanske selvlagede bedrageren, som er overbevist om at selgsuksess er like viktig som suksessen selv. Filmen hviler mye på denne tolkningen, og det er denne som gir den energi og helhet.

Marty Supreme henvender seg først og fremst til publikum som elsker historier om kaotisk oppgang og levende antihelte, som er mer fascinerende enn eksemplariske. De som setter pris på kronglete livsbaner, personer i konstant flukt, og filmer som prioriterer bevegelse over preget psykologisk dybde, vil finne en gripende opplevelse her. Filmen vil også fange de som følger utviklingen til Timothée Chalamet, som her finner en sentral rolle som kan bety en vendepunkt i karrieren hans.

De som derimot forventer en tradisjonell sportsfilm, sentrert rundt prestasjoner eller konkurranse, kan bli skuffet. Ping-pong er her bare et bakteppe, et symbol på Martys besettelse med seier og anerkjennelse. Filmen kan også oppleves som utmattende på grunn av tempoet og den fragmenterte strukturen, og kan noen ganger gi inntrykk av å vandre mer enn å fortelle.

Men det er nettopp i denne kontrollerte uordenen at styrken ligger. Ved å nekte å følge den lineære kurven til et sportsbiografi, tegner Safdie portrettet av en glitrende bedrager, et speilbilde av en amerikansk kultur hvor suksess er like mye tro som fortjeneste. Marty Supreme er en film om bevegelse, prestasjon og illusjon, drevet av en imponerende hovedtolkning og en sjelden filmisk energi. En vibrerende, til tider utmattende, men umulig å overse opplevelse.