På kirkegårdene i Paris og Île-de-France har enkelte besøkende utviklet forbløffende tradisjoner for å hedre favorittkunstnerne, forfatterne og andre kjente personer. Fra Père-Lachaise til Montparnasse-kirkegården, via Montmartre og Auvers-sur-Oise, forteller disse uvanlige folkekjære hyllestene like mye om de avdødes historie som om kjærligheten de levende føler for dem. Og iblant er offergavene mildt sagt uventede!
På Montparnasse-kirkegården i Paris’ 14. arrondissement konkurrerer beundrerne i oppfinnsomhet. På graven til Serge Gainsbourg ligger buketter side om side med gamle T-banebilletter. En tydelig referanse til sangen hans Le Poinçonneur des Lilas. Her finner man også sigaretter, noen ganger flasker og til og med kål, til minne om albumet hans L'Homme à tête de chou. En diskografi kan altså også fortelles gjennom noen få gjenstander!
Litt lenger borte kan graven til Marguerite Duras iblant minne om en liten papirhandel. Leserne hennes legger penner, tusjer og blyanter i små krukker. Rene skrivebuketter til forfatteren av Elskeren.
Men de mest uventede gavene er kanskje dem som er viet til Agnès Varda. Regissøren, som er gravlagt ved siden av ektemannen Jacques Demy, får av og til poteter, blant annet hjerteformede. Denne hilsenen viser til dokumentaren hennes Les Glaneurs et la Glaneuse, der hun rettet oppmerksomheten mot disse forsømte knollene. Det ble for øvrig båret kurver med poteter under begravelsen hennes i 2019.
Heller ikke politikerne slipper unna disse merkelige oppmerksomhetene! På graven til Jacques Chirac har besøkende lagt epler, som en henvisning til det berømte «Spis epler!», som ble gjort kjent under presidentvalgkampen i 1995. Noen godteribiter har også blitt lagt til disse smakfulle hyllestene.
Når det gjelder Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, får deres felles gravsted meldinger, bøker og iblant sukkerposer, som minner om de parisiske kafeene der de to filosofene likte så godt å diskutere.
Den berømte Père-Lachaise-kirkegården, i 20. arrondissement, er heller ikke noe unntak. På graven til Antoine-Augustin Parmentier legger noen besøkende fra seg poteter. En ganske logisk oppmerksomhet for denne farmasøyten, som bidro til å gjøre poteter mer populære i Frankrike på 1700-tallet.
Noen alléer lenger bort får Marcel Proust av og til madeleiner, til minne om den berømte episoden i På sporet av den tapte tid, der smaken av en liten kake dyppet i te vekker barndomsminnene til live.
Men en av de mest mystiske hyllestene gjelder Marie-Anne Lenormand, en berømt spåkone på 1800-tallet. På graven hennes legger besøkende spillkort, spåkort og lykkebringer. Noen håper til og med at disse gjenstandene symbolsk skal ta til seg hennes spådomskraft. En tro som selvsagt hører hjemme i overtroens verden.
Andre besøkende foretrekker å vise sin hengivenhet på en mer … taktil måte. I årevis var graven til forfatteren Oscar Wilde dekket av leppestiftkyss. Tradisjonen var så populær at den etter hvert skadet steinen. Siden 2011 har en glassvegg beskyttet monumentet.
Sangeren Alain Bashung fikk også hundrevis av kyssavtrykk på graven sin, særlig rundt gravskriften: «Så høyt elsket».
Journalisten Victor Noir har fått en bronsstatue på graven som er blitt gjenstand for en merkelig legende. Det sies at berøring av enkelte deler av statuen skal fremme fruktbarhet og romantiske møter. Selv om disse påståtte kreftene ikke har noe vitenskapelig grunnlag, vitner områdene som er blitt polert av besøkendes hender, om hvor populær denne forestillingen er.
Til slutt har beundrere av Jim Morrison, vokalisten i The Doors, i lang tid satt sitt preg på området rundt graven hans med graffiti og, enda merkeligere, tyggegummi festet på trebeskyttelsene rundt trærne i nærheten. En langt mindre romantisk hyllest – og fremfor alt skadelig for kulturarven!
I den bortgjemte Saint-Vincent-kirkegården på Montmartre har katteelskere funnet et pilegrimssted.
De kommer for å legge fotografier av katter på graven til Théophile Alexandre Steinlen, tegneren bak den berømte plakaten for kabareten Le Chat Noir. En rørende måte å hedre ham på, han som i så stor grad avbildet kattene på Butte.
På den store Montmartre-kirkegården er det heller sangene som klinger i minnet. Graven til Dalida, som ruver under en statue av sangeren omgitt av gylne stråler, får jevnlig imponerende blomsterbuketter. Hvert år, rundt årsdagen for hennes bortgang, samles beundrerne hennes for å hedre minnet om henne. I april 2022 sang noen av dem til og med Bambino foran graven hennes.
Det er ikke bare på de parisiske kirkegårdene at slike overraskende tradisjoner finner sted. I Dannemois i Essonne er graven til Claude François fortsatt et samlingssted for beundrerne hans. Under markeringene har fans lagt blomsterbuketter helt opp i armene på bronsestatuen hans i naturlig størrelse. Noen kommer også for å synge hitene hans, som om de ville fortsette en konsert som ble avbrutt.
Fortsatt i Essonne, på den russiske kirkegården i Sainte-Geneviève-des-Bois, har graven til Rudolf Nurejev fått både fotografier og ballettsko, i tillegg til blomsterbuketter. Dette var en tradisjon som tidligere ble fulgt av enkelte beundrere av den legendariske danseren, hvis gravsted selv er dekorert med en praktfull mosaikk som minner om et orientalsk teppe.
Til slutt, på hundekirkegården i Asnières-sur-Seine, i Hauts-de-Seine, hedrer eierne sine avdøde følgesvenner med like personlige gjenstander. Kosedyr, fotografier, girlandere og noen ganger til og med små juletrær pynter dyrenes graver.
På den lille kirkegården i Auvers-sur-Oise i Val-d’Oise står to nesten identiske gravsteiner under et tykt teppe av eføy. Her hviler Vincent van Gogh og broren Théo, forent også i døden.
Besøkende kommer fra hele verden for å vise sin respekt ved denne graven, som utstråler en rørende enkelhet. Og noen har med seg en helt spesiell gave: solsikker!
Det skal sies at disse gule blomstene er blitt et av de mest kjente symbolene på den nederlandske maleren. Van Gogh var en sentral skikkelse innen postimpresjonismen og skilte seg særlig ut med sine intense farger, tykke penselstrøk og vibrerende komposisjoner. De berømte solsikkemaleriene hans, malt i Arles, bidro i stor grad til å knytte navnet hans til denne blomsten.
Den 29. juli 2015, på 125-årsdagen for hans død, la flere etterkommere av Van Gogh-familien solsikker og gule georginer på gravene til de to brødrene, og gjenskapte dermed en blomsterhyllest som også var til stede da maleren ble begravet i 1890.
En annen rørende detalj er at eføyen som binder gravene sammen, skal ha blitt plantet på initiativ av doktor Gachet, en nær venn av maleren, for å symbolisere vennskapet deres.
Bak disse til tider underlige gavene ligger det til syvende og sist en ganske rørende tanke: å la en avdød leve videre gjennom det som gjorde vedkommende unik. En madeleine vekker minner om en roman, en T-banebillett bringer en sang til live igjen, en solsikke leder tankene til et mesterverk, og et enkelt kattefoto forlenger en kunstners univers.
Disse tradisjonene er ikke alle permanente: Gjenstander kan fjernes, byttes ut eller legges ned bare i forbindelse med minnemarkeringer. Noen praksiser, som å gni på skulpturene, kysse dem med leppestift eller feste tyggegummi på dem, skader også monumentene og bør ikke etterlignes.
For på kirkegårdene i Paris og Île-de-France er den vakreste hyllesten fortsatt den som holder minnet om de avdøde levende, samtidig som deres siste hvilested respekteres. Og når alt kommer til alt, hvem skulle ha trodd at en potet kunne fortelle så mange historier?
Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.
