I Montmartre finnes det et lite hus der beboerne aldri går ut … men fortsatt følger med på livet som går forbi! Denne uvanlige graven er gjemt mellom gravene på Saint-Vincent-kirkegården i Paris’ 18. arrondissement, og ligner ikke på noen annen. Med tegltak, vindu og gardiner ser den ut som et lite hus i miniatyr. Men det mest overraskende finner man bak glasset: En mann og en kvinne ser ut til å betrakte de besøkende, som om de satt hjemme i ro og mak. Et særpreget gravsted, både rørende og fascinerende, som forteller en vakker historie om kjærlighet og kunstnerisk skaperglede i hjertet av det gamle Montmartre.
Man må gå nærmere for å forstå hva som gjør dette gravstedet så spesielt. Bak gardinene i dette underlige gravhuset står to personer avbildet side om side, med blikket vendt utover. De mystiske beboerne er ingen ringere enn Papoue (1908–1961) og ektemannen Platon Argyriadès (1888–1968), to kunstnere med sterke bånd til Montmartres historie.
Platon, med det fulle navnet Nicolas Platon Constantin Argyriades, var blant annet keramiker, fajansekunstner og glassmaker. Sammen med sin kone dyrket han en verden der håndverk og poesi møttes. På graven deres oppsummerer ett ord denne forbindelsen på en treffende måte: «poettere». Et fint ordspill mellom «poeter» og «pottemakere», som gjenspeiler hvordan de blandet kunstnerisk skaperglede og fantasi.
Gravmonumentet deres har dessuten et naivistisk uttrykk, preget av en enkel, familiær og nesten barnlig framstilling av hverdagslivet. Her er det ingen stor, høytidelig statue: bare to kjærester som ser ut til å ha bestemt seg for å tilbringe evigheten med å betrakte verden fra vinduet sitt.
Historien om denne uvanlige graven blir enda mer rørende når man får vite mer om fortiden til dem som ligger der. Ifølge flere Montmartre-krønikere skal Platon ha vært en av de siste beboerne i det berømte Mimi Pinsons hus, et lite hus som tidligere lå i rue du Mont-Cenis 18.
Dette huset, som ble et av symbolene på det bohemske Montmartre, har virkelig eksistert. Musée Carnavalet har blant annet bevart gamle avbildninger av det og opplyser at det ble revet i 1925. Mimi Pinson var ikke en mystisk eier, men en litterær skikkelse Alfred de Musset skapte i 1845, som ble et populært symbol på den parisiske grisetten og kunstnermiljøet. Papoue døde i 1961, sju år før ektemannen. Likevel er de her, samlet for alltid, side om side på denne lille fasaden.
Man kunne derfor være fristet til å se graven til Papoue og Platon som en hyllest til dette lille, forsvunne huset. Det finnes imidlertid ingen dokumenter som gjør det mulig å fastslå at gravmonumentet er direkte inspirert av det.
For å oppdage dette forbløffende lille gravhuset kan du ta turen til Saint-Vincent-kirkegården, i rue Lucien-Gaulard 6, noen få skritt fra Montmartres vinmarker og kabareten Lapin Agile. Pass på at du ikke forveksler den med den store Montmartre-kirkegården, som ligger lenger nede, nær Place de Clichy!
Den lille, lite kjente kirkegården åpnet i 1831 og rommer gravene til mange personer med tilknytning til bydelens kunsthistorie. Graven til Papoue og Platon ligger i 13. avdeling, der den er oppført som nummer 48 på den offisielle planen over bemerkelsesverdige graver.
Hvis du går forbi det lille huset deres, bør du ta deg tid til å se på vinduet. Det er tross alt ikke hver dag man støter på en grav der de som ligger der, virker like nysgjerrige på å oppdage hvem som kommer på besøk!
Denne siden kan inneholde elementer assistert av AI, mer informasjon her.
Plass
Saint-Vincent de Montmartre kirkegård
6 Rue Lucien Gaulard
75018 Paris 18
Ruteplanlegger
tilgjengelighet
