Restaurant Mano: raffinert mat og en vennlig atmosfære i Boulogne-Billancourt (92)

En liten restaurant med store smaker. Boulogne-Billancourt i Hauts-de-Seine-regionen like utenfor Paris er hjemsted for en rekke lokale klumper, og restauranten Mano er en av dem. Her finner du en varm og nøktern atmosfære, med detaljer som gjenspeiler personligheten til kokken Maximilien Kuzniar.

Etter å ha jobbet på kjøkkenet på Plantxa med Juan Arbeláez og Jérôme Banctels La Réserve, står han nå ved roret på sin egen restaurant. Her vil du føle at du er blant venner, men selv om tonen er gemyttlig, til rytmen av en festlig og nostalgisk spilleliste, vil du på kjøkkenet finne raffinerte retter som bør glede gourmeter.

Akkurat som omgivelsene, er kjøkkenet på Mano gjennomsyret av kokkens personlighet. Maximilien Kuzniars oppskrifter er frukten av hans karriere og historie, fulle av karakter og klare smaker. Han jobber dristig med bitterhet, røyk og eddik for å vri og sublimere rettene sine, som igjen gir oss det karakteristiske kicket på en eller annen måte. Det faller ikke nødvendigvis i smak hos alle, og retter seg først og fremst mot gourmeter som er villige til å spille spillet og la seg rive med av savoir-faire.

Det er mestring og teknikk... Og kreativitet også! Ved lunsjtid er menyen kun à la carte, mens det på kvelden er kiffmenyen, en femretters blindsmaking til 69 euro. Menyen kombinerer kunnskapen fra en gastro med hyggen fra en bistro. Menyene er enkle, uten stort snakk eller oppstyr. Maten passer til de gode stundene, og de gode stundene passer til god mat.

Smaksmenyen er den perfekte måten å oppdage Maximilien Kuzniars gastronomi på. Alt du trenger å gjøre er å gi slipp og la kokken lede deg inn i hjertet av hans smakfulle og karakterfylte verden.

Forretten er en miniatyrversjon av baratta med arvestammetomater, vinfersken og ponzu-vinaigrette. En forfriskende blanding av søtt og salt, men ikke det mest representative for Manos kjøkken hvis du nøler med å velge denne forretten à la carte. Vi setter spesielt pris på det ganske kraftige kaperspulveret som dekker hele retten: Dette er risikosport, det er en hit eller miss. Resultatet er en blandet pose, men for vår del er det veldig tiltalende.

Det du imidlertid ikke vil gå glipp av, er ceviche, en av de mest populære rettene på menyen. Dagens fisk, i dette tilfellet havbrasme, krydret med leche de tigre, den berømte syrlige marinaden, serveres på en røkt søtpotetpuré. Hele retten er velbalansert og lite krydret, noe som gjør den velegnet for smaksløker som ikke er så glade i sterke toner, ved at syrligheten i større grad brukes til å vekke sansene.

• Les også
• Ukens tilbud i Paris og Île-de-France, fra 30. mars til 5. april 2026

Vitello Tonato, en spesialitet fra Piemonte-regionen, serveres her i en mer moderne, men ikke mindre deilig versjon. Denne kalde forretten består av en kalvecarpaccio som er tilberedt ved lav temperatur, slik at all smaken bevares, og som i tillegg har en smeltende konsistens som passer perfekt sammen med den kremete tonatosausen. Den er toppet med røkte mandler, sylteagurk og kapers. Vi har blitt transportert til Italia.

Etterpå var rettene litt forskjellige mellom dagens partner og oss. For den ene er det maritime smaker med hvalross gjemt i en rouille-mousse, nok en modernisert klassiker. Vi hopper over til vi nesten er ferdige. Til den andre er det gnocchi, hjemmelaget selvfølgelig, denne gangen med en veldig myk tekstur og servert med parmesankrem og fjærkrejus. Enkelt og effektivt.

Deretter følger neste rett, som bringer med seg en viss trøst: den gule supremen av fjærkre, med potetmos, kantareller og jus. Det er vakkert utført, kvaliteten på råvarene taler for seg selv, og vi vender tilbake til det grunnleggende, som alltid er en glede, som et familieminne som deles på en tallerken.

Vi har allerede spist oss mette. Men vi skal fortsatt ha dessert. Det er da kokken foreslår noen skyldige gleder som det er vanskelig å motstå: Brownkie, en dekadanse født av ekteskapet mellom brownie og cookie, toppet med en peanøtteris (eller hasselnøtt da vi var der) bør glede ekte søte tenner: vær forsiktig, det er fortsatt ganske tungt, det er ren, uhemmet overbærenhet.

De japanske perlene er en genial vri på denne velkjente desserten. Tapiokaperlene er tilberedt som rispudding og toppet med smuldre, mangocoulis og ananaskompott, en fruktigere og lettere kombinasjon. Til slutt er det tiramisuen, som nok en gang er enkel og effektiv med sin luftige konsistens, og som er en måte for kokken å dele en siste familieoppskrift med gjestene sine på før han avslutter dette gourmetstoppet. Vi lovte deg en adresse som er som skapt for gode stunder, nå trenger du bare å nyte dem!

Denne testen ble utført som en del av en profesjonell invitasjon. Gi oss beskjed hvis din erfaring er annerledes enn vår.